Fiat Lux: et reisebrev fra California

Denne teksten er skrevet av doktorgradsstipendiat Annette Gjerde-Hansen, som var på forskningsopphold ved UC Berkeley sommeren 2025.

Først vil jeg rette en stor takk til Høgskolen i Volda, som har gitt meg muligheten til å gjennomføre utenlandsoppholdet! Om du er stipendiat eller forsker og vurderer et utenlandsopphold – gjør det!

På utenlandsopphold får man som forsker virkelig trent opp noen nye muskelgrupper, og det kan lønne seg. Jeg har hatt stort utbytte av utenlandsoppholdet, det har rett og slett vært avgjørende på flere områder. Både for prosjektet mitt, men også for meg som doktorand.

Under oppholdet mitt skrev jeg dagbok, og her deler jeg noen av erfaringene mine.

University of California, Berkeley

UC Berkeley er ranket som nr. 1 av de offentlige universitet i USA på flere ferske rankinger. Mottoet siden universitet ble grunnlagt i 1868, er «Fiat Lux» – Let there be light (bli lys)!

En av grunnleggerne var norskfødte Peder Sæther, en bondesønn fra Innlandet som emigrerte til USA i 1832. Da gullet ble funnet i California, fikk han tatt opp et lån til å etablere en bank i San Fransisco, og i 1860 var han en av de rikeste i hele California. Han ble valgt inn i styret til The College of California i Oakland. Dette styret etablerte det første universitetet i California, som er dagens UC Berkeley.

UC Berkeley har i dag 184 akademiske avdelinger og program. Forskningen er fremragende og i verdenstoppen innenfor de fleste felt: hele 9 nobelpriser holdes for øyeblikket av faglige som jobber her.

Nå sitter jeg og jobber i storslåtte North Reading Room inne på Doe Library. Doe Library er hovedbiblioteket på campus og stod ferdig i 1911 i en nyklassisistisk arkitekturstil. UC Berkeley ligger på Huichin-territoriet, som tilhørte forfedrene kalt Chochenyo Ohlone, eller Ohlone-folket, før andre fra her og der tok over området på 1700–1800-tallet.

Campus er enormt. Første dagene hadde jeg flere timer skjermtid om dagen på telefonen – alt var Google Maps! Og telefonen varslet om endring i bevegelsesmønster og en stor økning i antall skritt. Det er så fint her, hver gate er som en egen lang botanisk hage. Så om jeg går eller sykler meg bort, er det mye vakkert å se: sitrontrær, ekorn, magnolia, kolibri og sukkulenter større enn felgene på Golf-en hjemme. Du vet, alt er større i Junaiten.

To uker inn i oppholdet ser jeg hakket mer proff ut her jeg går, og i dag var det til og med noen som spurte meg om retningen på vei inn til kontoret. Jeg har eget kontor i The Social Science Building, med nydelig utsikt over campus og det berømte Sather Tower som klinger rett ved, verdens nest høyeste klokketårn – en etterligning av Markuskirkens kampanile i Venezia.

Sjenerøse fagmiljø: privilegium, lærerikt og utfordrende

Trond Petersen inviterte meg til UC Berkeley. Han er professor i Sosiologi her på UC Berkeley og har hatt en eksepsjonell karriere. Hjemme i Norge er Trond kreert som æresdoktor ved bortimot samtlige universiteter, og han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

For meg er blant annet arbeidet hans rundt koding og kvantitativ metode svært lærerikt og nyttig. Og så er han en skikkelig fin fyr. Etter flere tiår som professor ved UC Berkeley er nettverket hans her enormt, og han har satt meg i direkte kontakt med flere relevante forskere og fagmiljø innenfor mitt tverrfaglige prosjekt på religion, film og samfunn. Det er både et privilegium, lærerikt og (svært) utfordrende å presentere og diskutere prosjektet sitt med de man har lest arbeidet til og sett opp til.

Fagmiljøene her imponerer meg veldig! Den ene forskeren, Linda H. Rugg, professor i komparativ litteratur og film, leste til og med den første artikkelen min – som er på norsk! – og vi kjørte samtalen på svensk og norsk.

Samarbeidet med forskere og stipendiater ved Department of Film and Media har jeg også stort utbytte av. Kontoret mitt er hos Dep. of Sociology, og jeg møter kjekke folk i korridorene ved UC Social Science Matrix.

Berkeley er god på tverrfaglig forskning, det er kjekt! Som visiting scholar er man organisatorisk en del av postdok-miljøet. Her deltar jeg i forum med andre forskere innenfor alle mulige fagfelt. Det er svært lærerikt å se hvordan de gjør det, de som ligger litt foran i løypa. Jeg blir inkludert og invitert med på flere arrangement og aktiviteter, og jeg får sett hvordan de gjør det her, både faglig, administrativt og med undervisning. Fagmiljøene her er svært sjenerøse, spesielt med tanke på hvilke omstendigheter og press de er under politisk.

Barbie vs. Oppenheimer

Motsetningene her preger miljøet, merker jeg, på flere vis. Men som norsk stipendiat oppi dette står jeg helt klart i en privilegert posisjon. Vi som stipendiater her ved Høgskolen i Volda har det veldig bra! Både sammenlignet med internasjonale forhold og innenfor sektoren her til lands er stipendiater her ved høgskolen privilegerte.

På Berkeley opplever jeg å bli godt ivaretatt, samtidig er det krevende. For å si det sånn: Etter stor-kinosommeren 2023 med Barbie og Oppenheimer hadde jeg håpt at det nå i 2025 var litt mer Barbie og mye mindre Oppenheimer. 😄

Protest har lang tradisjon ved Berkeley, spesielt kjent for Free Speech Movement-protestene på 1960-tallet. Jeg er av de som tenker at utveksling er spesielt viktig i tider som dette, på mange måter. Og min lille protest er å fortsette som planlagt. Dog, ikke uten betenkeligheter innimellom, å reise fra mann og to små barn – da er det godt vi har FaceTime.

Når jeg går til lunsj, går barna mine til sengs. Da stopper jeg opp, slepper alt jeg har, hvor enn jeg er eller hva enn jeg gjør, og synger nattasangen vår til hver av jentene mine, Maud (straks 7) og Eva Margareta Mae (4). Hos oss er det «O bli hos meg». Jeg vet ikke hvordan det kom til å bli akkurat den, men mener det var fordi Maud likte så godt versjonen til Ole Paus fra plata Salmer på veien hjem da hun var baby. Jeg klager ikke, Paus sin versjon får meg til å høres ut som Sissel Kyrkjebø til sammenligning. Og nå har Berkeley hørt den i to uker allerede.

I formiddag hadde vi forum ved Dep. of Film and Media hvor vi diskuterte teori. Dagens tema var gjennomgang av Walter Benjamin (tysk jøde tilknyttet Frankfurterskolen) sitt essay «The Work of Art in the Age of Its Technological Reproducibility, and Other Writings on Media», som han skrev på mellom 1935 og 1939 under naziregimet i Tyskland. I dette essayet fremlegger han en kunstteori som diskuterer forholdet mellom kunst, politikk og sosial endring – kort fortalt: å estetisere politikken vs. å politisere kunsten.I nyere tid er essayet svært innflytelsesrikt i diskusjoner om forholdet mellom kunst, teknologi og samfunn.

Som tysk jøde hadde Walter Benjamin blitt fratatt statsborgerskapet av naziregimet på slutten av 1930-tallet, og det ble vanskelig for han å reise som udokumentert. Fordi han var både jøde og intellektuell, måtte Benjamin flykte fra Europa og fremgangen til det tredje riket. Han planla å dra til USA via nøytrale Portugal og fikk et såkalt transittvisum. Men idet han hadde kommet over den fransk-spanske grensen, kansellerte franske myndighetene disse transittvisumene og beordret Spania til å sende ham og reisefølget hans tilbake igjen inn i Frankrike og i armene på nazistene. Den kvelden tok Benjamin livet sitt med morfinpiller. Han ble 48 år gammel. Dagen etter trosset Spania franske myndigheter og lot resten av reisefølget til Benjamin komme inn i landet, og de kom seg til Lisboa, ut av Europa og over til USA.

Nå er det lunsj!

I solen utenfor Doe Library, med utsikt mot broen inn til San Fransisco i det fjerne, sitter en stipendiat fra Høgskolen i Volda under en palme, med ansiktet inn i telefonen og synger «O bli hos meg».

Fiat Lux!