1.0 Innledning
”At a media practitioners' seminar in Arusha 23 years ago, the then President Julius Nyerere put forward an intriguing question: If any of the journalists present passed by his Msasani Beach home in Dar-es-Salaam and heard the First Lady being flogged by her spouse, would they report the incident as news? The meeting hall fell silent. Mwalimu went on: "Of course, you wouldn't report it because you know the public would not benefit from such a report."

Dette er en del av en artikkel som den tanzanianske advokaten og journalisten Robert Rweyemamu skrev i den ukentlige avisa The East African (utgitt i Nairobi, Kenya) 25. august 1997. Artikkelen het ”Variety and Media Freedom in Tanzania”, og er på mange måter utgangspunktet for denne oppgaven. Hva ville journalistene gjort i dag? Ville de skrevet om presidentens forhold til sin kone? Har de makt nok som journalister til å skrive om noe sånt? Og hva er det som truer pressefriheten i Tanzania?

Den norske ambassaden i Dar-es-Salaam i Tanzania sendte oss diverse engelskspråklige aviser tidlig i vår, slik at vi kunne plukke ut og kontakte to dagsaviser som vi ville besøke for å belyse de ovennevnte spørsmålene. Vi valgte den offentlig eide Daily News og den privat eide The Guardian. Gjennom et til sammen tre ukers opphold i de to redaksjonene, kvalitative intervju med redaktører og journalister, og kvantitativ undersøkelse av forskjellige perspektiver til journalistene i disse to avisene, har vi prøvd å danne oss et bilde av maktforholdene bak, rundt og i media i Tanzania

Målet med oppgaven er å kartlegge hvem som har makt over media i Tanzania og på den måten finne ut i hvilken grad landet i dag har pressefrihet.
 

2.0 Problemstilling
Formulering av problemstilling: Kan vi med utgangspunkt i en undersøkelse av maktforholdene i tanzanianske medier si noe om pressefrihetens stilling?

Det finnes flere definisjoner av makt. Vi vil nevne de to mest interessante definisjonene for oss. Gudmund Hernes har en som passer godt til spørsmål om media: ”En aktør har makt dersom han har kontroll over de hendelser han er interessert i”   Max Weber har en annen definisjon som kan forstås som ”makt er evnen til å få andre til å gjøre noe som de ellers ikke ville ha gjort”. Utover dette, vil fremstillingen i oppgaven tale for seg, og makt i mediesammenheng forhåpentligvis få mening etter hvert som fremstillingen beveger seg fremover.

Pressefrihet forstår vi som: ”Pressen skal verne om ytringsfriheten og trykkefriheten. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene og åpen debatt om ethvert spørsmål av samfunnsmessig betydning”
 

2.1  Operasjonalisering av problemstillingen
Vi vil operasjonalisere problemstillingen gjennom å
1) bruke eksempler fra et feltstudie i to tanzanianske aviser, Daily News og The Guardian, hvor vi fant mesteparten av dataene til denne oppgaven (6.0). Deretter vil vi
2) analysere dataene vi har funnet opp mot maktteorien til Thomas Mathiesen, hvor vi skiller mellom makten bak, i og rundt mediene som han gjør i sin bok (7.0),
3) og se i hvilken grad pressefriheten påvirkes av de som styrer (7.0). Til slutt vil vi
4) trekke konklusjoner (8.0) om ovenstående i forhold til problemstillingen.

En alternativ måte å løse oppgaven på kunne være å sammenligne funnene vi har gjort med samme aspekter i Norge. Denne oppgaven er ingen sammenlignende analyse, men Norge vil være vårt utgangspunkt i deler av analysen.

2.2  Kritikk av problemstillingen
En innvending mot problemstillingen er at vi gaper for høyt. Vi ønsker å ta for oss så en så vid oppgave som å finne ut i hvilken grad media i Tanzania har pressefrihet ved å observere to aviser i løpet av tre uker. Vi håper å kunne forsvare dette med at vi har valgt å konsentrere oss om noen utvalgte variabler, i stedet for å kartlegge hele spekteret av styringsmekanismer. Vi vil også gi belegg for undersøkelsen både kvalitativt og kvantitativt. Det gjør at datan vil være mer pålitelig (reliabilitet) og relevant (validitet) i forhold til problemstillingen.
 

3.0 Teori
3.1 Valg av teori
Vi trenger en teori som kan se på makten til medieinstitusjonene, samtidig som den ser på makten som påvirker media utenfra. Til dette vil vi bruke maktteoriene til Thomas Mathiesen i boka Makt og medier (1993), som deler inn de ulike maktsentrene som; makten bak, makten rundt og makten i media.

3.2 Makten bak mediene
Når vi i det følgende bruker uttrykket makten ”bak” mediene, har vi i tankene de mest grunnleggende føringer eller påvirkninger på mediens utvikling. Hovedtesen til Thomas Mathiesen er at mediekontroll og anledning til å bruke mediene viser tendens til å konsentreres i hendene på personer, institusjoner eller andre enheter som på forhånd har makt gjennom store eiendomsinteresser, gjennom styrings- og ledelsesposisjoner og gjennom kontroll over viktige organisasjonsstrukturer og organisasjonskanaler. Mediekontroll og mediebruk spres altså ikke ”ut”, men ”graviterer” eller beveger seg mot sentrene med makt i en eller flere av disse betydninger. Parter som er svake i disse betydninger, vil ha en tendens til å bli stående utenfor kontrollen med og bruken av massemediene.

Gjennom å se på hvordan eierskapsstrukturen er i The Guardian og Daily News, vil vi prøve å kartlegge hvor makten ligger. Ligger den hos myndighetene, eieren, eller redaksjonen? Vi vil altså ikke følge hovedtesen til Mathiesen helt ut, men bare bruke hans teoretiske resonnement til å kartlegge maktforholdene. Deretter vil vi se på i hvilken grad disse maktforholdene representerer pressefrihet.

Mathiesen nevner tre betingelser  for å ha kontroll over massemedienes prestasjoner og bruke massemediene effektivt:
Økonomiske ressurser: kontroll med og bruk av massemedier er kostnadskrevende. Det betyr at den ikke er mulig for alle. I denne betydning gir økonomiske ressurser makt over medienes politikk.
Profesjonalitet: Mathiesen sier at massemediene er bygd opp slik at bruk av dem oftest krever faglig spesialinnsikt.  Her kommer utdanning inn, der grad av utdanning sammen med erfaring gir makt til de som har det. For høy grad av profesjonell kunnskap gir evne til å forme premisser for andre og til å kontrollere andre. I denne betydning gir profesjonalitet makt over medienes politikk.
Organisasjon: Mathiesen mener at massemediene har en tendens til å være organisert på en kompleks eller sammensatt måte, med et sammensatt sett av forhold mellom ulike avdelinger. En viss grad av slik organisering synes å være nødvendig som grunnlag for produksjon av moderne massemedier. I denne betydning gir mulighet for organisasjonsutvikling, og kontroll over organisasjonen generelt, også makt over mediene.

Gjennom analysen av dataene våre opp mot disse tre betingelsene, vil vi vise hvordan kontroll med og bruk av medier forutsetter makt.
Mathiesen tar utgangspunkt i disse betingelsene for å utvikle tre teorier; ”eiendomsteorien” (på bakgrunn av betingelsen om økonomiske ressurser), ”ledelsesteorien” (på bakgrunn av betingelsen om profesjonalitet) og ”organisasjonsteorien” (på bakgrunn av betingelsen om organisasjon). Men siden vi bare skal kartlegge maktforholdet, velger vi å se bort fra videre bruk av disse betingelsene. Dette fordi vi i løpet av det tre uker lange feltarbeidet ikke hadde mulighet til å gå såpass i dybden slik disse teoriene krever. Vi ser ikke på dette som noe problem, for vi er ikke ute etter å gå grundig inn på maktstrukturer i mediene i seg selv. Vi er ute etter å få en oversikt, slik at vi er i stand til å vurdere i hvilken grad det er pressefrihet i Tanzania.
 
3.3 Makten rundt mediene
Her ser vi mediene i et mer totalt felt av andres makt. Hovedspørsmålet er hvem som er medienes kilder og hvordan de brukes. Altså hvordan bruker kildene massemediene – hvor ligger makten i forholdet mellom kildene og mediene?

Den institusjonelle ramme
Det første vi vil se på, er noen institusjonelle rammer for mediene. Mediene er omgitt av organisasjoner, institusjoner og generelt strukturer som legger føringer for medienes virksomhet . Dette kan være politiske institusjoner, statlige institusjoner eller som selvpålagte rammer og retningslinjer. Dette kaller Mathiesen disiplinering7 - åpen og skjult disiplinering. Det finnes forskjellige grader av åpen og skjult disiplinering. En grad av åpen disiplinering kan for eksempel være åpen sensur, åpner regler satt av staten om hvordan media skal opptre. Forskjellige grader av skjult disiplinering er uskrevne lover og tradisjonelle forhold som gjør at man opptrer på en spesiell måte. Han mener det foregår en slik disiplinering i betydningen underordning i holdning, og/eller handling under autoritative bud gitt av instanser med makt. Den institusjonelle ramme er første ”ringen” av innflytelse rundt mediene.

Hvem er medienes kilder?
Det neste og mer konkrete spørsmålet er så: hvem er så medienes mest typiske kilder? I stor grad det bestemmende for den beskrivelse av virkeligheten som mediene gir. ”Virkeligheten” er ikke nøytral, men avhengig av utgangspunktet og perspektivet til kildene.(…) Spørsmålet er om kildene er eliter eller ”vanlige folk”, er det sterke eller svake som representeres som kilder, ”innspillere”, for mediene.

Organiserte kilder
I neste omgang ser Mathiesen på tendensen til at flere og flere av kildene er organisert. Nemlig det at det ikke bare handler om at medier og journalister ”velger” kilder. Rollene kan også bli byttet, slik at kildene velger mediene, de arbeider profesjonelt og målrettet for å legge premisser for nyhetsproduksjonen. Kildene har stadig blitt mer profesjonalisert. Dersom kildene er blant samfunnets elite – dersom kildene i stor grad kommer fra statlige institusjoner, opererer de i følge Mathiesen ikke bare som en mengde enkeltindivider. Kildene er også organisert, hvilket gir dem økt makt til å sile og forme informasjon .
Organiserte kilder i Norge er først og fremst det som har vist seg å være en tendens de siste årene; nemlig godt trente informasjonsfolk (ofte utdannet som journalister) som ”vet” hvordan journalister jobber, og som på mange måter ”lurer” media til å skrive om noe. Informasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese er et eksempel på dette.

Mediene – en ”forlenget arm” for maktelitene?
Det siste punktet i Mathiesens teori om makten rundt mediene, er spørsmålet om mediene er en ”forlenget arm” for makten utenfor. Står mediene først og fremst i opposisjon til og avslører kildene – spesielt dersom kildene er eliter i samfunnet? Dersom de i stor grad er en forlenget arm, vil dette føre til at de bare viderefører og forsterker makten til de som allerede har makt. Dette gir mediene mindre makt, og en svakere posisjon som vaktbikkje eller som den fjerde statsmakt.
I en undersøkelse av institusjonelle eliter som kilder som Johan P. Olsen og Harald Sætren gjorde i 1980, påpekes det at mediene kan sees som en kanal for elitene, nærmere bestemt en kanal hvor eliter informerer, påvirker og manipulerer menigmann. Massemediene er fra dette synspunktet en arena der eliter kjemper om folks tillit og gunst.

Operasjonalisering av ”makten rundt mediene”
Vi skal gjennom en kvantitativ analyse av sju forskjellige utgaver av både The Guardian og Daily News se på tendensene til hvilke kilder som blir brukt. Etter å ha presentert resultatet, vil vi sette dette inn i Mathiesens teorier, og trekke inn noen nye momenter som ikke er tatt med i denne teori-delen. I boka Makt og medier diskuterer han teorien ut i fra diverse undersøkelser som er gjort på dette området, og det samme har vi valgt å gjøre – diskutere det på bakgrunn av våre undersøkelser.

3.4 Makten i mediene
I innledningen til kapittelet om makten rundt og i mediene beskriver Mathiesen makten i mediene som; ”muligheten til å foreta valg og dermed prioritere i sine presentasjoner.”
Dette vil være den overordnede strukturen vi vil bruke i analysen av makten i mediene. Mathiesen gjør en inndeling av de maktmidlene han vil se nærmere på:

Hva er en nyhet?
Mathiesen diskuterer makten mediene har i prioriteringen av saker. Han nevner nyhetskriterier som viktig, disse nyhetskriteriene gjelder ikke på samme måte i Tanzania så vi har valgt å se bort i fra dette og konsentrere oss om prioriteringen. Mathiesen skriver også om fokuseringen på enkelthendelser fremfor å gi leseren bakgrunnen for historien. ”Det er den konkrete, avgrensede hendelse som står i brennpunktet.” . Vi vil se på dette knyttet opp mot førstesidestoff i de to avisene.

Gjenspeilingsteorien
Bare en brøkdel av de sakene media får nyss om kommer ut til mottakeren. Nye saker som oppfyller flere av kriteriene for en ”god” nyhet slipper til.
”Fordi virkeligheten alltid filtreres på denne måten er det for så vidt i utgangspunktet klart at noen ”gjenspeiling” av ”virkeligheten” egentlig ikke kan finne sted. Det er på dette grunnlag opplagt at fra begynnelsen av at mediene  ikke ”gjenspeiler” noen virkelighet.”
Mathiesen skriver at i stedet for å presentere ”virkeligheten” presenterer mediene sin egen medieverden. Dette punktet kan være vanskelig å analysere, fordi vi ikke kjenner godt nok til den ”virkelige verden” i Tanzania. Vi vil se på dette punktet ved representasjon av virkeligheten i forhold til kildebruk, et eksempel på at makten i og rundt mediene flyter over i hverandre.

Det medievridde samfunn
Denne delen tar utgangspunkt i to artikler av Gudmund Hernes hvor Mathiesen tar for seg den samme vridningen av nyheter som Hernes gjør med tilspissing, forenkling, polarisering, intensivering og konkretisering. Denne delen vil vi ikke ta for oss, fordi slik vi har forstått det eksisterer ikke denne vridningen av saker det her snakkes om i Daily News og The Guardian, samtidig som omformingen av nyhetene etter interesse og normer ofte ligger bak mediene.

Vridningens sluttpunkt: det mytiske samfunn er det siste Mathiesen diskuterer. ” Mytene er altså spekulative presentasjoner  basert på gjetninger som er formet slik at de gir inntrykk av et sant bilde av forholdene og de krefter som styrer menneskene”.  Dette punktet som krever mer dyptgående og langvarige studier enn det er rom for i denne oppgaven.

I vår analyse av makten i mediene vil vi derimot gå inn på ting som Mathiesen ikke nevner, nemlig utdanning og etikk. Dette mener vi er viktig, spesielt for et land som Tanzania, hvor utdanning og etikk kan brukes som et maktmiddel i forhold til store deler av befolkningen. Vi vil se på hvordan utdanning kan hjelpe på journalistenes innflytelse hos kildene og hvilken makt som ligger hos journalister og redaktører innenfor etikken.

Til slutt
Makten fra mediene er det siste kapittelet i Mathiesen sin bok om makt. Vi vil ikke ta dette med i  analysen, fordi det krever at man ser på mediene og deres holdningspåvirkning over lengre tid. Dette krever mer ressurser, både tid og penger, enn vi har hatt til rådighet.
 
3.5  Bruk av teori
Vi vil undersøke fordelingen av makten ved hjelp av å se på to aviser. Vil vil gå inn på de ovennevnte emnene, og stille følgende spørsmål:
1) Hvem eier mediene, og hvordan er maktforholdet?
2) Hvem er medienes kilder, og hvordan er maktforholdet?
3) Hvem og hvordan prioriteres nyhetene, og hvordan er maktforholdet?

I tillegg vil vi se på noen andre faktorer som kan spille en rolle i maktforholdet spesielt i u-land:
1) Hvordan kan det etiske regelverket i Tanzania gi journalistene mer makt?
2) Er utdanning et maktelement for journalistene i Tanzania?
4) Hvordan kan infrastrukturen og teknologien påvirke makten rundt mediene?

Dette er spørsmål vi vil forsøke å besvare i forbindelse med analysen av makt i mediene, og som trolig vil bringe oss et steg nærmere svaret på spørsmålet om pressefrihet.

3.6  Kritikk av teoriene
Det virker som Mathiesen er pessimistisk i forhold til media, og fokuserer kanskje for mye på mediene som en forlenget arm for maktelitene. Emnene han tar for seg og de empiriske eksemplene fra norske medier viser det. Maktteoriene til Mathiesen er beregnet på det norske samfunn. Dette har vi merket godt når vi ser ting som blir tatt for gitt som infrastruktur og utdanning. Dette mener vi er en svakhet ved modellen i forhold til vår data.
 

4.0 Metode
4.1  Valg av metode
De to hovedformene for metodisk tilnærming i samfunnsvitenskapen er kvalitativ- og kvantitativ tilnærming. Metodene refererer til egenskaper ved data som samles inn og analyseres, og hovedskillet går på bruken av tall og mengdestørrelse. Kvantitativ metode omformer data til tall og mengdestørrelse mens det i kvalitativ metode er forskerens forståelse eller tolkning av informasjonen som står i forgrunnen.  Kvalitative metoder kan kombineres med kvantitative,  og det har vi valgt å gjøre i denne oppgaven.

4.2  Kvalitativ metode
Kvalitative metoder er metoder som brukes generelt om framgangsmåter for å hente inn, bygge opp og analysere et datamateriale; ”kvalitative metoder” refererer til tilnærmingsmåter der man ikke kvantifiserer erfaringene”.

Vi foretok kvalitative intervjuer i første omgang for å komme dypere ned i problemstillingen. Vi regnet med at dette ville være en mer effektiv måte å få folk til å åpne seg, enn en ren kvantitativ undersøkelse. Via en kvalitativ intervjurunde kunne vi også få vite mer om bakgrunnen for situasjonen til media i Tanzania, og ikke minst stille oppfølgingsspørsmål.
Vi brukte derfor semistrukturerte intervju,  som kjennetegnes ved at temaene det spørres om er definert på forhånd, men at det er lov til å stille oppfølgingsspørsmål. Semistrukturerte intervjuer brukes også ofte i kombinasjon med observasjon. Under  oppholdet brukte vi mye tid på å gå rundt å observere, ved siden av at vi ble med journalistene ut på reportasjer, for å se hvordan de jobbet.

Vi  brukte denne metoden hovedsakelig  på redaktørene i de to avisene. Vi avtalte tidspunkt med dem hvor vi fikk lov til å ta opp samtalene på bånd, og spørre fritt. Spørsmålene dreide seg mest om pressefrihet og avhengighet til staten. For at intervjuene skulle bli mest mulig vellykket var vi avhengig av å ha observert en del på forhånd for å kunne stille oppfølgingsspørsmål om praksisen deres.

I tillegg til redaktørene brukte vi kvalitativt intervju på lederen for Media Council, Rektoren ved Tanzania School of Journalism, Lisbeth Ravn, høyskolelektor ved Danmarks Journalisthøyskole, og Cristopher Taylor som er copy editor, er fra Storbritannia og  har bodd i Tanzania i 33 år. Det disse kildene kunne fortelle var ofte til stor hjelp videre i de kvalitative intervjuene med redaktørene i Daily News og The Guardian. Det hendte også at vi kom tilbake for å få mer utfyllende informasjon fra redaktørene etter å ha snakket med uavhengige kilder, noen ganger konfronterte vi dem med motstridende utsagn. Dette kunne oppleves som om vi hadde gått bak ryggen på redaktørene, men vi var forsiktige, og de skyldte på misforståelser, eller forsvarte det de hadde sagt tidligere.

4.3  Kvantitativ metode
Med kvantitative metoder menes framgangsmåter der forskeren først systematisk skaffer seg sammenliknbare opplysninger om flere undersøkelsesobjekter av et visst slag, så uttrykker disse opplysningene i form av tall, og til slutt foretar en analyse av mønsteret i dette tallmaterialet.

For å kunne kartlegge bakgrunnen til journalistene i de to redaksjonene gjorde vi kvantitative undersøkelser med ni journalister i hver redaksjon. Universet av journalister var rundt 15 i hver av de to avisene, utenom de som var ansatt utenfor Dar-es Salaam). Vi hadde fem variabler i alt; ”kjønn”, ”alder”, ”journalistisk erfaring”, ”utdanning” og ” hva de mener må til for å bli en god journalist”. Vi hadde ikke spørreskjemaer, men stilte spørsmålene selv. Vi tar derfor forbehold om at intervjuobjektene kan være påvirket av at vi  fikk vite hva hver enkelt svarte, i tillegg til at de var på arbeidsplassen under undersøkelsen slik at kollegaene kunne høre dem.  På grunn av at svarene var vanskelig å sette inn i en tabell, har vi valgt å legge ved utskrift av intervjuene. Vi har behandlet dataene direkte fra utskriftene og inn i analysen, da det her er snakk om et relativt lite tall.

Vi har også gjort en kvantitativ undersøkelse av kildene brukt i nyhetsartiklene i de to avisene. Med et utvalg av syv tilfeldig valgte numre av hver av avisene i den perioden vi var der, har vi kartlagt hvem kildene er, og hvor mange kilder som er brukt i en artikkel. I tillegg har vi sett på nyhetsprioriteringen til de utvalgte numrene av avisene. Dette har vi gjort ved å studere nyhetsartiklene på førstesiden av avisene, og plassere dem i fire kategorier: regjeringsstoff, u-hjelp stoff, landbruksstoff og annet.
 

5.0 Historie
5.1 Staten Tanzania
Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig ble Tanganyika som landet het da det var adskilt fra øya Zanzibar, overdratt Storbritannia. Landet har lenge fulgt en egen politisk og sosial utvikling– basert på prinsippene i Arusha-erklæringen som vi vil forklare nærmere.

Julius Nyerere ble statsminister da landet ble selvstendig i 1961, og president da unionen Den selvstendige republikken Tanzania (Tanganyika og Zanzibar) ble etablert i 1964. Året etter unionsdannelsen ble det vedtatt en ny grunnlov som gjorde Tanzania til en ettpartistat, med partiet CCM – revolusjonspartiet. Tanzania slo tidlig inn på en radikal politikk som etter hvert ble karakterisert som en afrikansk sosialisme -  også kjent under betegnelsen ujamaa.

Arusha-erklæringen (1967) var et program for den økonomiske og sosiale utviklingen i Tanzania, og grunntankene for ujamaa-politikken var en av de tingene som ble lagt frem her. Ujamaa var en politikk for å utvikle landsbygda gjennom en del kollektive  tiltak, blant annet offentlige tilbud som helse og utdanning. For å kunne gi et slikt tilbud måtte de samle folk på bygdene i landsbyer, dels gjennom tvangstiltak. Denne tvangen regnes som en av hovedårsakene til at ujamaa er ansett som lite vellykket i ettertid.

President Nyerere valgte å trekke seg tilbake i 1985. Han beholdt imidlertid ledervervet i CCM, til 1990, da han også overlot det til den nye presidenten Mwinyi. Landsfaderen og ”læreren” som Nyerere også ble kalt på grunn av sitt tidligere yrke, var en av de får utvalgte som fikk utdannelse i sin tid. Han brukte sin kunnskap blant annet til å innføre sosialismen i Tanzania. I årene etter at Nyerere er gått av er han blitt kritisert for å holde den private elite nede, i frykt for en opposisjon. Han valgte å hjelpe landsbybefolkningen i ujamaa-politiken, men fryktet den økende utdannede eliten som viste misnøye med systemet. Advokaten Robert Rweyemamu mener dette er mye av grunnen til at Tanzania ikke er kommet lenger i sin utvikling. Populariteten hos folk har ikke sunket mye av den grunn, og en av årsakene er at Nyerere har klart å unngå borgerkrig til tross for over 120 ulike stammer. Dette er unikt med tanke på de stammefeidene som har vært i nabolandene (Uganda og Rwanda).
Myndighetene i landet forsvarte lenge ettpartisystemet på ideologisk grunnlag, men i 1992 så de at de var nødt til å følge verdensutviklingen, og endret grunnloven. Nyerere var en av dem som støttet en slik utvikling, han sa at landet nå var modent for å følge utviklingen. Det første flerpartivalget ble holdt i 1995.
 
5.2 Mediehistorie
Den første avisa i Tanzania het The Tanganyika Standard. Den ble startet opp etter britisk modell i 1930, og skulle bli den ledende avisa i landet i mange år. Det var guvernøren for det daværende Tanganyika som inviterte en avis-gruppe i Kenya til å starte opp denne avisa i Tanzania. I 1964 så regjeringen behovet for et direkte talerør i pressen, og startet opp engelskspråklige The Nationalist. Året etter ble den swahili-språklige regjeringsavisa Uhuru utvidet til å bli dagsavis etter å ha blitt utgitt en gang i uken siden frigjøringen i 1961.

Det gikk ikke så bra med The Nationalist i forhold til Standard, men regjeringen ville opprettholde avisa fordi den ønsket å gjøre sitt budskap kjent utenfor landet. Det største problemet til media i landet på denne tiden, var mangel på journalister og fagfolk – avisene ble nesten utelukkende redigert av europeere.

Etter Arusha-erklæringen ble Standard nasjonalisert i 1970. Først i 1971 var alle de viktigste mediene i nasjonalt eie og kunne konsolideres. Partiet hadde The Nationalist og Uhuru, regjeringen The Standard, The Sunday News og Radio Tanzania. I 1972 ble Standard og The Nationalist slått sammen til Daily News, og Uhuru fikk sin søndagsavis, Mzalendo. Daily News var til å begynne med et ambisiøst prosjekt, men økonomien førte til at avisa ble tynnere og tynnere med årene. Radio Tanzania var altså den statlige radiokanalen og nyhetsbyrået Tanzania News Agency ble etter hvert startet opp.

Redaktørene ved disse mediene var i jevnlige møter med president Julius Nyerere og hans stab for å få vite retningslinjer og vinkling i forskjellige saker. De fikk vite hvilken holdning de skulle ha politisk til forskjellige hendelser og hva de kunne skrive og ikke skrive. Dette uansett om det de skulle skrive var sant eller ikke. Et godt eksempel på dette er det som kalles The Friday Massacre; i april 1979 ble fem redaktører (fra Daily News, Radio Tanzania, den statlige informasjonstjenesten, Uhuru og Tanzania News Agency) sparket på grunn av en uenighet/misforståelse mellom dem og president Nyerere. Da var Tanzania i krig med Uganda, og på et tidspunkt ble det sagt at noen palestinere hjalp Uganda i krigen. Det ble spekulert i om dette var medlemmer av den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO. Nyerere svarte med at de ikke var PLO, bare vanlige palestinere, noe han mente han hadde gjort klart for redaktørene. Det ble imidlertid skrevet i avisene og sagt på radio at det ikke var noen forskjell på PLO og vanlige palestinere - alle var av samme ulla. Da Nyerere leste og hørte dette, sparket han de fem redaktørene på dagen.

Frem til 1995 var det ikke lov å starte opp medievirksomhet privat i Tanzania. Ved presidentvalget i 1995, åpnet regjeringen for at dette kunne gjøres, og da eksploderte nærmest tallet på aviser og tidsskrifter. De første TV-stasjonene dukket opp (størst er Independent Televison (2 kanaler)), radiostasjonene ble det flere av og hver måned kommer det gjennomsnittlig tre nye aviser eller tidsskrifter på gata. Til sammen er det 7 daglige engelskspråklige aviser og 12 daglige swahili-aviser. Til sammen er kommer det ut 120 aviser og tidsskrifter i Tanzania (inkludert ukentlige, månedlige og hver andre måned).
 
 
6.0 Presentasjon av to utvalgte aviser
For å finne data som passet til problemstillingen, besøkte vi to engelskspråklige dagsaviser i Tanzania. Den ene var privateide The Guardian, og den andre regjeringseide Daily News. Før analysen av dataene, følger en kort presentasjon av de to avisene:

6.1 The Guardian
The Guardian er en fullformat-avis som ble stiftet i 1995. Den satser mest på innenriksnyheter, men har også en god del utenriks, feature og sport. Søndagsutgaven av avisa heter The Sunday Observer, og er registrert som en egen avis. Avisa The Guardian er en del av selskapet The Guardian Ltd., som igjen er en del av selskapet IPP Media. IPP Media er Øst-Afrikas største mediaselskap og eies fullt og helt av en av landets mektigste menn rent økonomisk, Reginald Mwengi. Redaksjonen er forholdsvis godt utstyrt, med datamaskiner til de fleste journalistene, og er godt oppdatert på siste programvare innen ombrekking av sider. Avisa ligger også ute på internett, med daglige oppdateringer av nyheter.

Elleve forskjellige aviser og tidskrifter hører inn under IPP Media, og er til sammen 350 ansatte. Alle disse 11 redaksjonene ligger under samme tak, i samme rom. Lokalene ligger rett utenfor bykjernen av Dar-es Salaam, og rett over gata ligger Independent Television og Radio One (se 7.1).  Alle avisene blir trykt i trykkeriet Printa Afrique (eies også av Reginald Mwengi), som ligger vegg-i-vegg med redaksjonene, og blir distribuert med egne biler.

Etter intervju med redaktører og journalister viser det seg at det gjennomgående problemet for The Guardian-ansatte transportmangel og antall inngående og utgående telefonlinjer. En buss frakter journalistene inn til sentrum av byen i ti-tida om formiddagen, og de blir hentet i to-tida på et avtalt sted. På hele huset er det bare to telefonlinjer, noe som skaper store køer når mange journalister skal ha kontakt med sine kilder i løpet av dagen.
 
6.2 Daily News
Daily News er også en full-format-avis som har vært eid av myndighetene siden den startet opp i 1930 (se 5.2). Redaksjonen ligger sentralt til i bykjernen av Dar-es Salaam, og avisa kan på mange måter sammenlignes med The Guardian i innhold. Hovedvekten ligger på innenriks-nyheter, de har noe mindre utenriks enn The Guardian, men har god dekning på sport og feature. Også Daily News har en egen-registert søndagsutgave – Sunday News. Internett-versjonen av avisa blir oppdatert med nyheter hver dag.

Avisa ble tidligere trykt i et regjeringseid trykkeri som ligger i samme bygget som redaksjonen, men etter at regjeringen privatiserte dette trykkeriet, oppstod det stridigheter rundt betaling, og Daily News blir nå trykt i et privat trykkeri i utkanten av byen. Avisa sliter med økonomiske problemer, og må betale kontant til trykkeriet en gang i uken. Dårlig økonomi har også innvirkning på det utstyrsmessige i redaksjonen. Journalistene skriver sakene sine på relativt gamle skrivemaskiner. Sakene blir så skrevet inn på datamaskiner av de som legger ut sidene. Som i The Guardian, har redaksjonen problemer i forhold til transport og kommunikasjon – de har bare én telefonlinje. Grunnen til dette er at televerket har stengt de fire andre linjene på grunn av at betalingen uteblir. Det er også grunnen til at The Guardian sitter igjen med bare to linjer.
Daily News har to biler til disposisjon, men sider de fleste sakene ”oppstår” i bykjernen, tar reporterne heller beina fatt istedenfor å bruke penger på drivstoff til bilene.

Vi nevner også at i en av verdens mest solgte reisehåndbøker, The Lonely Planet, står det følgende å lese om Daily News: ”Just about the only newspaper that’s available outide these cities (Dar-es Salaam, Arusha) is the government’s official English-language newspaper, the Daily News, a dreadful rag and essentially a ”what the president did today” type of publication.” Både Daily News og The Guardian har et opplag på rundt 10,000.
 

7.0 Presentasjon og analyse av data
7.1 Makten bak mediene
Vi vil gå gjennom Mathiesens tre betingelser for makt og kontroll over massemedia under punktene 7.1.1, 7.1.2 og 7.1.3.

7.1.1 Økonomiske ressurser - eierforhold
The Guardian
Reginald Mwengi har eier og har kontroll over IPP Media som igjen eier The Guardian Ltd. I tillegg eier han Printa Afrique - et trykkeri som ligger i bakgården til redaksjonen til The Guardian. Han eier også Independent Television (ITV) og Radio One – landets mest populære radiokanal. For øyeblikket gjennomfører ITV2 prøvesendinger, det samme gjør Radio Two og Radio Three. En tredje TV-kanal er under planlegging, men vil ikke komme på lufta før til neste år. I januar 1999 er det planlagt at riksdekkende kringkasting av fjernsyn skal bli en realitet. Men ITV tar sikte på å formidle gjennom satellitt i tillegg, og har satt seg som mål å bli et tilbud for hele Øst-Afrika (Kenya, Uganda, Zambia). Av ikke-media-relaterte selskaper har han også kontroll over helseproduktselskapet BodyCare og bryggeriet Bonite (som blant annet tapper for Coca Cola).

Reginald Mwengi er en velrenommert forretningsmann i Tanzania. Han var veldig raskt ute da avismonopolet til Daily News og Uhuru ble ”opphevet” i 1995. The Guardian ble stiftet umiddelbart, og så kom de andre avisene hans som perler på en snor. Den siste, Daily Mail, kom på gata i mars 1998. Med bakgrunn i andre næringer i en årrekke, hadde Mwengi kapital til å starte opp i mediebransjen på relativt kort varsel.

Eierskapet over 11 aviser, et trykkeri, og etter hvert flere radio- og TV-kanaler vitner om stor økonomisk styrke, selv om det ikke var mulig å få tak i mer konkrete tall i forbindelse med hans virksomhet. Økonomisk styrke er den første betingelsen for å ha god kontroll over massemedienes presentasjoner og bruke massemediene effektivt. ”Direkte billig og ”mulig for alle” er mediebruken som hovedregel ikke. I denne betydning gir økonomiske ressurser makt over medienes politikk .”
Et eksempel på økonomisk styrke og bevissthet i forhold til hva man kan gjøre og ikke gjøre, er da en av Mwengi’s aviser (Kasheshe) før sommeren 1998 ble stoppet av myndighetene fordi den skrev om kjønnsrolle-problematikken. Mwengi svarte raskt med å starte en ny avis (Komesha), med samme innhold som Kasheshe – men bare under et nytt navn.

Daily News
Noen ganger under feltarbeidet var det vanskelig å forstå helt hvem som egentlig eier denne avisa. Selskapet Tanzanian Standard (Newspapers) Ltd. (TSN) eier  Daily News og Sunday News. Dette selskapet omtaler seg selv som ” et profitt-orientert, regjeringseid, avis-selskap med en styringsstruktur som er relativt uavhengig av direkte statlig kontroll. Selskapet tar vare på nasjonale interesser, samtidig som det skal tjene penger for eieren. I denne rollen, har avisene i selskapet et balansert og uavhengig redaksjonelt utgangspunkt – og gir konstruktiv støtte til og tilbakemelding på politikken til regjeringen. Selskapet forsøker å utdanne innbyggerne i landet innenfor forskjellige utviklingsideoligier, strategier og målsettinger.”

Nyhetsredaktør Mike Mbiro forklarer forholdet til ”eieren” slik:

”Vi prøver å være objektive i sakene våre. Siden vi er en regjeringsavis, gir vi prioritet til saker som har med myndighetene å gjøre, for eksempel om et møte - det kommer ikke nødvendigvis som toppsak, men det blir dekka. Prioriteten er det vi som bestemmer og ikke myndighetene, men presidenten er Chief Editor i avisa, og det har jo sin effekt. Presidenten var tidligere ansvarlig redaktør i Daily News, og har også vært admistrerende direktør  i Tanzania News Agency. Det gjør at det aldri er noe problem å komme i kontakt med han.”

Som nevnt i analysen av maktforholdene i The Guardian, så er økonomiske ressurser viktig når det gjelder makt i forhold til media. Det historiske perspektivet om at regjeringen/staten vil ha et direkte talerør i pressen er den bakenforliggende årsaken til at de startet opp en avis i utgangspunktet – og økonomiske midler var tilgjengelige. Økonomisk har det i den senere tid ikke gått så bra - Daily News har blitt tynnere og tynnere, og lite har vært gjort for å holde avisa oppegående rent økonomisk.

I gjennomgangen av eierforholdene i de to avisene ser vi at de eies og/eller kontrolleres av institusjoner/personer som har makt fra før.  Spesielt gjennom sine økonomiske ressurser kan de ha kontroll med og bruke mediene. Vi vil komme nærmere inn på forholdet til eierne etter punkt 7.1.3.

7.1.2  Profesjonalitet
Den andre betingelsen for makt og kontroll over massemedia er profesjonalitet, og da spesielt hos ledelsen (journalistenes utdanning er også viktig, men dette blir drøftet i kapittelet om makten i mediene). Vårt inntrykk av profesjonaliteten til ledelsen i de to avisene, er forholdsvis god. De virker profesjonelle, og viser disiplin i forhold til eierne. Mange av de har lang erfaring fra journalistikken og informasjonsarbeid i statlige organer.
Da mediemonopolet til Daily News og Uhuru ble opphevet, fantes det ikke så mange journalister i Tanzania. Tendensen var da at de beste journalistene ble plukket av de private selskapene – for de kunne lokke med opp til fire ganger så høy lønn. Mange av de eldre og mer erfarne journalistene innehar nå høyere stillinger i de to avisene. Inntrykket vårt er at de trass i posisjonen ikke utøver noen reel makt over media – de bare viderefører makt fra eierne. En av redaktørene i The Guardian Ltd., ville ikke oppgi navnet sitt til oss da han uttalte seg om ”The Friday Massacre” (5.2) – av frykt for jobben sin. Dette kan være en indikasjon på at lederne i avisene ikke er selvstendige nok til å utøve makt ovenfor sine underordnede.

”Høy grad av profesjonell  kunnskap gir evne til å forme premisser for andre og til å kontrollere andre.”
Det er klart at utdanning og erfaring gir makt, men i dette tilfellet virker det mer som en slags symbolmakt – en ”ikke-reell” makt.

7.1.3 Organisasjon
Den tredje betingelsen for eierens makt over mediene er organisasjon. The Guardian Ltd er en organisasjon med 350 ansatte. Som nevnt er elleve aviser innlemmet i dette selskapet, noe som vitner om en forholdsvis stor og kompleks organisasjon. Managing Director av The Guardian Ltd (som er bindeleddet mellom redaksjonen og eieren) har under seg ansvarlige redaktører for de forskjellige avisene, som igjen har redaktører og til slutt nyhetsredaktører under seg igjen. Det er et sammensatt forhold mellom ulike avdelinger og enheter i og med at de elleve avisene holder til i samme redaksjon og har samme øverste sjef i lokalet. Mathiesen mener at en viss grad av slik organisering synes å være nødvendig som grunnlag for produksjon av moderne massemedier. I denne betydning mener han at dette gir mulighet for organisasjonsutvikling, og kontroll over organisasjonen spesielt, også makt over mediene.

I Daily News har man også en nokså komplisert organisasjon. President Benjamin Mkapa er som nevnt ”Chief Editor” av avisa, men har ikke noe daglig gjennomsyn av det som skal trykkes. Det har heller ikke noen andre i regjeringen, men de har delegert dette ansvaret til ansvarlig redaktør av avisa, som går gjennom sakene (spesielt prioriteringen) sammen med nyhetsredaktøren før sidene blir lagt ut tidlig på kvelden. Ansvarlig redaktør er tilsatt av regjeringen, og står i fare for å miste jobben dersom han trykker noe som de ikke har belegg for å si.
 
Oppsummering
Vi vil her prøve å belyse noe som går på tvers av de tre ovennevnte betingelsene – nemlig redaksjonens forhold og tendens til disiplinering til makten bak mediene – eierne:

Nyhetsredaktør for The Guardian, Ewarrist Mwitumba forklarer forholdet oppover i systemet slik:

”Vi har ikke press fra staten eller eieren vår. Han bryr seg ikke, uten at vi går mot det ekstreme - da stiller han spørsmål. Men han vil ikke blande seg inn uten at det er ekstremt. Eieren vår er en god venn av visepresidenten. Han  har med miljøspørsmål å gjøre, og eieren vår er styreformann i miljøutvalget for Tanzania. En gang fikk vi beskjed om at når visepresidenten reiser rundt, forventer han  noe igjen gjennom media.
Hvis vi har bevis, så skriver vi negativt om visepresidenten eller presidenten selv, men jeg tror managing editor må bestemme om vi skal trykke det eller ikke. Det kommer an på hans kommunikasjon med managing director, som igjen har direkte kontakt med eieren. Men selvsagt vil ikke han sette seg i den posisjon at han kanskje mister jobben.”

Det siste Ewarrist Mwitumba her sier er interessant i et maktperspektiv. Eieren har såpass mye makt at dersom han ikke liker det som skal trykkes – dersom det er noe kontroversielt – så kan han stoppe det. Flere av de vi snakket med i redaksjonen, mente at Reginald Mwengi’s forhold til visepresidenten påvirket innholdet i avisa. Det viser at han stor makt ovenfor avisene han eier – og kanskje har også forholdet til visepresidenten noe å si.

Sekretæren i The Media Council of Tanzania (se pkt. 7.2.1), Anthony Ngaiza, sier ”Mwengi har så stor innvirkning på for eksempel The Guardian, at han må godkjenne alle lederne de trykker. Det er derfor de ikke trykker leder hver dag – for det er ikke alltid han har mulighet til å se gjennom den.” En redaktør i The Guardian Ltd.  avviser imidlertid dette, men innrømmer at i spesielle tilfeller hender det at han leser gjennom det de trykker av ledere.

Utover det som står i punkt 7.1.1.2, forklarer nyhetsredaktør i Daily News, Mike Mbiro, forholdet til eieren videre:

"Vi har ikke noe press fra myndighetene som sier hva vi skal gjøre det eller det eller det... Vi blir ikke styrt av noen. Vi skriver også negativt om myndighetene, jeg husker en gang der en av ministerene skulle gå av som følge av en skandale, så skrev vi om det. Selv om noen underslår penger i et departement, så skriver vi om det...og det blir ikke noen negative reaksjoner. Myndighetene vil bekjempe korrupsjon, så de blir fornøyde når vi skriver en slik sak. For da kjemper vi samme sak. Presidenten har satt opp en kommisjon for å bekjempe dette."
Som vi ser, strider dette med det som selskapet TSN sier i sin overordnede kunngjøring.

Vi ser at dersom ikke eierne foretar en direkte inngripen i det redaksjonelle innhold, eksisterer det en skjult disiplinering eller innordning i forhold til hva eierne vil at skal skrives. Det kan tyde på at en vil få samme reaksjon fra eieren uansett om det er staten eller et privat selskap/person som kontrollerer mediet. Journalistene vil kanskje skrive om noe kritikkverdig, men tør ikke alltid å gjøre det fordi de er redd for å miste jobben sin. Dette nevnte journalister ”off the record” både i The Guardian og Daily News.

Utgangspunktet for pressefrihet kan altså se ut som å ”stoppe” på eierplan, dersom vi analyserer maktforholdene i Mathiesens teori. I The Guardian’s tilfelle, viser det seg at siden store deler av makten ligger på eierens side, begrenser dette pressefriheten – mye fordi han tydeligvis lager sine egne retningslinjer for hva som bør stå på trykk og ikke. Vi ser også at i Daily News, er det nedfelt i selskapets retningslinjer at avisa skal skrive til fordel for regjeringen. De sier at de er relativt uavhengige i forhold til regjeringen, men det er ikke godt nok, dersom man tilstreber fullstendig pressefrihet. Siden makten ligger på eiernes side, ser vi liten grad av pressefrihet – i dette perspektivet.

7.2 Makten rundt mediene
7.2.1 Den institusjonelle ramme
Mathiesen mener at mediene er omgitt av organisasjoner, institusjoner og generelt strukturer som legger føringer for medienes virksomhet. Når det gjelder Tanzania, skal vi diskutere spesielt to slike rammer, nemlig staten/lovverket og Tanzania’s svar på Pressens Faglige Utvalg – Media Council of Tanzania, herunder etikken. Vi vil også komme inn på det vi har valgt å kalle ”den kulturelle ramme”

Staten
I Tanzania har det vært lite diskusjon om den lovgivningen som angår menneskerettighetene. Slike rettigheter har ikke vært garantert i konstitusjonen og Julius Nyerere tok selv initiativ til rettighetene som ble vedtatt i 1984, da Tanzania fikk sin ”Bill of Rights”. Om ytringsfriheten heter det at alle har rett til å ytre enhver mening, og søke etter og motta informasjon via ethvert medium – så sant dette ikke kommer i kontakt med lovene.

Omgitt av ytringsfriheten er altså gitt lovgivningen, og ikke konstitusjonen. Begrensende lover som er aktuelle her er Newspaper Act (1976), som gir presidenten myndighet til å stoppe utgivelse av enhver avis, News Agency Act (1977), som stiller krav om lisens for å starte et nyhetsmedium, og National Security Act (1970), som forbyr publisering av informasjon om forsvar og sikkerhet ”som kan hjelpe fienden.”

Mediene blir altså regulert av staten som kan stoppe et medium, eller ikke gi lisens til de som ønsker å starte opp. Som nevnt i 7.1, ble den privateide ukeavisa ”Kasheshe” i juli i 1998 stoppet av myndighetene fordi den angivelig skrev om ”gender issues”. Men likevel startet eieren opp en ny avis med samme profil som den som ble stoppet. Dette viser at selv om Tanzania har sine ”Bill of Rights”, gjør lovgivningen det mulig for myndighetene å legge føringer for media. Dette gjelder private så vel som offentlig eide medium, men kanskje viser det spesielt igjen i Daily News (se 7.1).

Media Council
Den andre institusjonen som kan legge føringer for medienes virksomhet er The Media Council of  Tanzania. Dette rådet ble opprettet som et resultat av at myndighetene holdt på å lage sitt eget presseråd i juni 1995. Dette presserådet skulle bestå av ikke uavhengige folk, gjerne folk fra offentlige enheter – ikke tidligere journalister eller redaktører. På den tiden var det Informasjons- og kringkastingsminister Dr. William Shija som hadde myndighet til å stoppe aviser og radio- og TV-stasjoner, og ha foreslo å opprette dette rådet som da skulle ta over denne oppgaven. Journalistene kalte dette ”The Satanic Law”, og samlet seg om å danne sitt eget presseråd. Ikke uten kamp gikk regjeringen med på dette – rett før deres eget presseråd skulle vedtas i parlamentet. Det ble sagt at journalistene skulle danne sitt eget råd ”as soon as possible” – hvis ikke ville det statlige rådet begynne sitt arbeid.

Journalistene oppfattet dette signalet fra regjeringen som et vendepunkt for media i Tanzania – endelig skulle det bli mer pressefrihet i landet. Men de oppdaget fort at de bare hadde vunnet slaget – ikke krigen. For rådet kunne ikke begynne sitt arbeid før det var registrert – alle private organisasjoner må ha offentlig godkjenning for å kunne drive. Først måtte de få godkjenning fra informasjons- og kringkastingsdepartementet – det samme departementet som ikke fikk gjennom sitt forslag om et statlig presseråd. Så skulle innenriksdepartementet godkjenne etableringen av rådet. Dette tok sin tid, og Media Council ble ikke opprettet før i mai 1997, to år etter det ble vedtatt at det skulle opprettes.

Media Council opererer i dag mye likt det Pressens Faglige Utvalg (PFU) gjør i Norge. Den eneste forskjellen er at Media Council kan bøtelegge avisene hvis de finner ut at de har brutt god presseskikk. Media Council har altså laget hva de kaller Code of Ethics – en Vær Varsom-plakat. Gjennom denne plakaten legger rådet føringer for hvordan pressen skal opptre. Dette gjelder ikke nødvendigvis innhold. Rådet har tatt over mye av det staten gjorde ovenfor pressen tidligere. Derfor skjer det ikke så ofte lenger at myndighetene stopper aviser, eller ilegger aviser bøter uten at den som klager går til retten med det. I og med at presserådet er dannet av journalistene selv – og alle er enige om de etiske retningslinjene, så gir det mer makt til journalistene selv.

Noen andre faktorer
Det er noen faktorer som er karakteristiske for u-land – som kan påvirke medienes makt. Disse faktorene kan ikke ”ta over makt” fra mediene, men de kan begrense makten de egentlig skulle hatt. De faktorene vi har valgt å se på, er teknologi og infrastruktur. Mangel på datamaskiner (spesielt Daily News) og andre hjelpemidler som gjør prosessen fra intervju til ferdig trykt avis kjappere, gjør at noe som er en selvfølge for å drive media – og ha makt, er begrenset. Begge avisene har svært begrenset med transportmuligheter, noe som gjør at en kan ha problemer med å komme seg frem til kildene. Sjefsreporter i Daily News, Japhet Sanga, forklarer problemet med transport slik: ”Vi har bare to biler. Da bomben gikk av ved den amerikasnke ambassaden i august, hadde vi ingen biler tilgjengelig, og kom 15 minutter for sent. Dermed fikk vi aldri det beste bildet. Taxi er for dyrt og veien var stengt for busser.”

Når telefon-systemet ikke alltid er til å stole på, eller linjene er for få – eller at de som man skal ha tak i, rett og slett ikke har telefon, blir det også vanskelig. En annen ting er distribusjon. Publikum får avisene samme dag i Dar-es Salaam. Men til byene andre plasser i landet avhenger det av når eller om flyene går. Enkelt plasser tar det fire dager før publikum får avisene.

7.2.2 Hvem er kildene?
Det neste og mer konkrete spørsmålet er; hvem er medienes mest typiske kilder? Spørsmålet er meget viktig – fordi det i stor grad er bestemmende for den beskrivelse av virkeligheten som mediene gir. ”Virkeligheten” er ikke nøytral, men avhengig av utgangspunktet og perspektivet. Kildenes utgangspunkt og perspektiv blir derfor av stor betydning. Grovt sagt; er kildene eliter eller vanlige folk – er det sterke eller svake som representeres som kilder, ”innspillere” for mediene?
Vi har valgt å belyse spørsmålet ”hvem er det som intervjues i media i Tanzania?”. Vi tok for oss syv utgaver av  både The Guardian og Daily News for å se på dette. Her er resultatet:

Kilder, The Guardian
1: Politiske ledere, regjeringen, statlige talsmenn  2: Diplomater, utenlandske talsmenn  3: Mektige personer i private organisasjoner/bedrifter  4: Politi, militæret  5: Advokater  6: Domstol/dommere  7: Mannen i gata  8: Andre

Dato            kategori 1-8
Aug. 26        6 2 5 1 2 - - 2
Aug. 29        3 4 4 3 1 - 1 1
Aug. 31        7 2 2 1 1 - - 3
Sept. 2         7 2 3 3 - - - 4
Sept. 3         7 1 4 2 - 2 - 5
Sept. 10       5 3 1 1 - 3 - 1
Sept. 14       8 - 3 3 - - 1 2
Sum 40        14 23 14 4 5 2 18
Prosent 1: 33,3   2: 11,7   3: 19,2   4: 11,7   5: 3,3   6: 4,2   7: 1,7    8: 15,0
 
Kilder, Daily News
1: Politiske ledere, regjeringen, statlige talsmenn  2: Diplomater, utenlandske talsmenn  3:Mektige personer i private organisasjoner/bedrifter  4: Politi, militæret   5: Advokater  6: Domstol/dommere  7: Mannen i gata   8: Andre

Dato          kategori 1-8
Aug. 26     6 5 2 4 3 5 2 2
Aug. 29     8 1 1 3 1 1 - 1
Aug. 31     5 1 1 3 - 5 - -
Sept. 2      6 - 4 1 - - 4 1
Sept. 3      6 2 3 1 - 6 2 -
Sept. 10    7 1 5 3 - 1 1 1
Sept. 14     8 2 1 - - - - 4
Sum  46    12  17  15  4 17  9  9
Prosent 1: 35,6   2: 9,3   3: 13,2   4: 11,6   5: 3,1  6: 13,2   7: 6,9   8: 6,9

Undersøkelsen gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalistene i redaksjonene eller frilansere. Artikler tatt fra Reuters, AP o.l er ikke med. Det betyr at det bare er innenriks-saker. Sportssaker er også utelukket.

* Kategorien ”Politiske ledere, regjeringen og statlige talsmenn” inkluderer nasjonale personer. Det kan være presidenten selv, vise-presidenten, medlemmer av parlamentet, ministere og lignende.
* Kategorien ”Diplomater og utenlandske talsmenn” er ambassadører (egne eller andre lands), statsoverhoder og talsmenn/ledere for utenlandske organisasjoner/selskaper.
* Kategorien ”Mektige personer i private organisasjoner/bedrifter” er nasjonale og er ledere i privat næringsdrift/organisasjonsdrift.
* Kategorien ”Politi, militæret” er de som uttaler seg til media innenfor disse institusjonene. Ofte lederne.
* Kategorien ”Advokater” er uavhengige private advokater som gjerne uttaler seg i forbindelse med rettssaker.
* Kategorien ”Domstol/dommere” er rettsboken (der rettsreferatene står), og derfra uttalelser fra dommerne i de forskjellige sakene.
* Kategorien ”Mannen i gata” er uavhengige, ”vanlige folk”. For eksempel dersom en person har vært urettferdig behandlet eller lignende.
* Kategorien ”Andre” er kilder som ikke er oppgitt, pressemeldinger og lignende.

Et utvalg på sju pluss sju aviser er for lite til å generalisere, men det viser en tendens i hvordan fordelingen er. Når det gjelder The Guardian, var det i den gitte perioden skrevet 106 nyhetsartikler med til sammen 120 kilder. Det viser at i kun 1 av 10 saker var det brukt mer enn én kilde. I Daily News var stod det på trykk 99 artikler, med til sammen 129 kilder. Det viser at Daily News har brukt flere enn én kilde i 2 av 10 saker.

Ser vi på dataene, er det ganske lik kildebruk mellom de to avisene. Begge bruker politiske ledere, regjeringsmedlemmer eller statlige tjenestemenn oftest, i om lag 1 av 3 saker utaler en slik elite seg. Den største forskjellen ser man i kolonnen for domstol/dommere. Daily News bruker oftere rettsboken som kilde i forhold til The Guardian. Men den viktigste forskjellen er at sju prosent av kildene i Daily News er ”vanlige folk”. The Guardian brukte bare vanlige folk i to av 106 saker i den gitte perioden.

Slår man sammen de fire første kolonnene, og kildene i rettslokalene, samler man slik vi har definert det, de offentlige talsmennene - mektige folk som i kraft av sin posisjon i en organisasjon eller institusjon har rett eller plikt å uttale seg – altså de institusjonelle elitene. I The Guardian utgjør dette 80, 1 prosent, mens i Daily News er tallet 82,9 prosent. Massemediene er altså ”først og fremst en arena for institusjonselitene”, de som innehar de viktigste kommandoposisjonene innen det politiske, økonomiske og sosiale liv

Her belyser vi en av tre tendenser som er vanlig innenfor makten rundt mediene – makten til kildene. Kildene er institusjonelle eliter, og svært sjelden får ”vanlige folk” slippe til.

7.2.3 Organiserte kilder
I den senere tid ser vi at flere og flere kilder er organisert og bevisste i sine valg av medier og uttalelser. Dette gjelder som nevnt i teoridelen informasjonsbyråer og ofte journalistutdannede informasjonsfolk. Etter det vi kunne observere under vårt opphold i Tanzania, var det lite av denne typen organisering, men gjennom vår undersøkelse om hvem som er kildene i avisene, kan vi likevel få et bilde av en viss organisering. Som nevnt har 1 av 3 kilder i de to avisene sitt opphav i myndighetene. De som der har lov å uttale seg til media, uttaler seg til det beste for det de jobber for – og vet å holde seg til de retningslinjene som gjelder for uttalelser (politikk o.l). De opptrer da ikke bare som en mengde enkeltindivider, men på vegne av samme organisasjon. I følge Mathiesen er de da organisert, hvilket gir dem makt til å sile og forme informasjon.

7.2.4 Mediene, ”forlenget arm” for makten utenfor?
Vi ser altså at medienes kilder er institusjonelle eliter, og at mange av de er organiserte (kommer fra samme organisasjon). Men i hvor stor grad ”forlenger” mediene synspunktene og interessen til makten utenfor? Her vil vi bruke undersøkelsen om hvem som er kildene sammen med tallet artikler der det kun er brukt én kilde som et operasjonelt kriterium for analyse av mediene som ”forlenget arm”.

Som nevnt ovenfor, viser det seg at avisene i svært stor grad benytter kun én kilde i hver sak. Og når rundt 80 prosent av kildene er de institusjonelle elitene i samfunnet – de som har makt, så betyr det at de svært ofte får komme med sine synspunkter – uten uttalelser fra ”sin motpart”. Det viste seg etter en gjennomgang av avisene, at svært få artikler var skrevet med et kristisk syn i forhold til kilden. En slik sammenheng tyder på at mediene er mer et ”mikrofonstativ” i forhold til kildene, og at informasjonen fra de institusjonelle elitene ”går rett gjennom” mediene og ut til folk. Her har mediene mulighet til makt, men benytter seg ikke av denne. Maktforholdet mellom kildene og mediene ligger da slik til at makten ligger nesten utelukkende hos kildene.

Vi skal i denne oppgaven nevne to eksempler på at avisene er en forlenget arm i forhold til elitene i samfunnet. Det første eksemplet er hovedoppslaget til Daily News 10. September 1998. Overskriften var ”Mkapa reshuffles cabinet”. President Benjamin Mkapa utnevnte nye ministere i regjeringen, og det ble sendt ut en pressemelding. Både The Guardian og Daily News hadde dette som hovedoppslag dagen etterpå, men noenlunde samme teksten.  Disse artiklene i begge avisene forteller bare hva som har skjedd – de stiller ikke spørsmål som ”hvorfor har dette skjedd?”, ”hvilken bakgrunn har de nye ministerne?”, ”hvilke forandringer i vil dette føre til for folk flest?”

7.3  Makten i mediene
7.3.1  Hva er en nyhet?
Hva som er en nyhet slik vi definerer det i Norge i forhold til nyhetskriteriene, vil ikke være utgangspunktet for denne analysen. I stedet ser vi på hva som er en nyhet i forhold til hva som blir dekket av hendelser. Vi har valgt å studere hvilke saker som forekommer på den øvre delen av førstesiden i de utvalgte avisene, for å finne hovedprioriteringene til de to avisene. Vi har satt de forskjellige artiklene i sju kategorier. Her er resultatene:

Stoff-typer på øverste halvdel av førstesidene The Guardian//Daily News
Regjerings-stoff                                                         6                 12
U-hjelp                                                                     4                   6
Politi/rettsvesen                                                         10                 3
Jordbruk                                                                    -                  1
Utenriks                                                                     2                  1
Diplomat-stoff                                                            2                  2
Andre                                                                         -                  2
Sum                                                                            24              27
 
Det viser seg at i sakene som settes opp på førstesiden i Daily News i hovedsak er stoff hentet fra regjeringen. Neste prioritet er saker som dreier seg om u-land. Journalister og redaktører har makt til å velge ut disse sakene, men bare til en viss grad. Som vi så i makten bak mediene, har regjeringen en avgjørende rolle overfor Daily News i forhold til hva som skal dekkes. I The Guardian er prioriteringen litt annerledes. De har halvparten så mange regjeringssaker som Daily News. Men vi ser at de satser mer på kriminalitet, noe som kanskje selger mer.

Avisene har makt i nyhetsprioriteringen når vi går utenom de maktelitene som ligger bak mediene. Det vil si at The Guardian vil være avhengig av å prioritere de sakene eieren Mwengi ønsker, mens Daily News skal publisere det presidenten og regjeringsmedlemmene foretar seg . Utenom dette, er det opp til redaksjonen å velge hvilke saker de vil skrive om. I avisens overordnede kunngjøring står det at selskapet vil ta vare på nasjonale interesser og utdanne tanzanianere innenfor ulike utviklingsideologier. Vi ser her at avisene har noe av den prioriteringsmakten som Mathiesen snakker om, men at denne makten er delt med de bak media, og det gir derfor ikke redaksjonene den fulle og hele makten – selv om de utover retningslinjene fra maktinstansene, har makt til å bestemme selv.

Av sakene som var på førstesidene, nevnt ovenfor, er det utenom regjeringssaker en klar prioritering av saker som tar for seg u-landsproblematikken i tillegg til saker hentet fra politi- og rettsvesen. Ut i fra de observasjonene og undersøkelsene vi har gjort er det klart at disse sakene er mange fordi de er lette å få tak i. Politirapporter og rettsskriv er ofte pakket med informasjon som gjør det lett for journalistene å skrive en god artikkel, og dermed prioriteres de høyt opp.

Det er den konkrete hendelsen som står i sentrum, og sjelden noe bakgrunnsinformasjon rundt det som er hendt.  Dette ser vi også i disse to avisene. Spørsmålet er om ikke valget er lagt på andre premisser. Mens norske aviser ofte spisser saker og har en tendens til å konsentrere seg kun om brennpunktet, har ikke journalister i Tanzania kunnskap nok til å fortelle forhistorien eller om det rundt.  De har makt til å definere nyheter og prioritere dem på de ulike avissidene, men de oppfyller ikke alltid sitt overordnede mål om å utdanne folket. Makten til å prioritere nyhetene er delt med de som sitter med makten bak mediene.

7.3.2  Gjenspeiling av virkeligheten
Hvordan kan det være gjenspeiling av virkeligheten når over halvparten av kilden i begge aviser er institusjonelle eliter? Det er et problem i u-land at den politiske og økonomiske elite er så liten , de som leser avisene er de samme som uttaler seg i dem. De gjenspeiler ikke ”virkeligheten”, men den medievirkeligheten som henger igjen fra det gamle ettpartisystemet.  Det vil si at avisene har mye makt når de bestemmer hva folk skal få vite noe om, spesielt i utenriksstoff har redaksjonene det fulle ansvaret for valg og prioritering av saker.

Media har makt til å definere hva folk skal får vite mer om, og presentere sin ”medievirkelighet”. Virkeligheten de presenterer er maktelitenes virkelighet, til tross for at disse er de vanskeligste kilden å få tak i. Ti av de spurte journalistene svarte at regjeringsmedlemmene var de vanskeligste kildene å få i tale – fire andre svarte at kilder generelt var vanskelige å få i tale. Ved siden av at Daily News er delvis pålagt å skrive om presidenten og de andre medlemmene av regjeringen, ser det også ut til at de velger å prioritere en del regjeringsstoff selv. Daily News fikk beskjed fra presidenten at de ikke alltid måtte trykke historiene om ham på førstesiden.  Hvis vi ser bort i fra makten bak mediene ser det ut til at avisene langt på vei kan bestemme den virkeligheten vi møter gjennom media.

7.3.4  Etikk
Før vi dro til Tanzania fikk vi tilsendt en rekke aviser fra den norske ambassaden i Dar-es Salaam. Hele førstesiden på en av avisene var et bilde av passasjerer som var drept i en bussulykke. Døde barn og voksne lå i en klynge, mange av dem avbildet slik at de lett kunne identifiseres av sine pårørende. Har ikke journalistene et etisk ansvar overfor disse menneskenes familie? Hvor mye makt ligger i mediene i forhold til etikk?

Media Council, som vi skrev om i makten bak mediene, har ingen juridisk makt, men de kan bøtelegge og kreve at avisene går ut med en offentlig beklagelse i saker der media ikke har fulgt god presseskikk. Ingen medier er pliktig til å være medlem, men det gir større troverdighet til det journalistiske innholdet. Media Council tar makt fra staten og gir makt til seg selv og mediene. På den måten har Media Council overtatt en del av de ansvarsoppgavene staten hadde overfor mediene.  Media Council er dermed med på å øke makten i mediene, men siden loven fremdeles gir staten rett til å stoppe aviser, er kanskje makten til Media Council bare en slags symbolmakt, noe som igjen fører til at journalistene fremdeles ikke har vunnet noe særlig makt etter opprettelsen av rådet.

Innledningsvis skrev vi om å publisere bilder av trafikkofre. Det er ingen regler som sier at pårørende skal informeres om saken først. Ofte kan ikke folk identifiseres, eller pårørende kan ikke nåes. Derfor har dette blitt en måte å drive ulykkesjournalistikk på. Mzungo sier at ”presseetikken i Tanzania er veldig fleksibel, reglene er gode og  det gir oss større frihet”. Her ser vi at media kan operere relativt fritt, og at mye er overlatt til journalister og redaktørers skjønn. De har en viktig oppgave i å informere om dødsfall og ulykker, og det ser derfor ut som om det er stor makt i media innenfor etikken.
 
Dette er det eneste punktet i Code of Ethics som sier noe om identifisering. Det var ikke sjelden at man kunne lese i avisen om mistenkte tyver og seksualforbrytere, med bilde og fullt navn. Men dersom det skulle vise seg at den mistenkte var uskyldig, ser avisene det som sin oppgave å følge opp saken og skrive om dette. Nyhetsredaktøren i Daily News, Mike Mbiro,  mente at det i mange tilfeller var det ikke etisk forsvarlig å publisere bilder på den måten, og de av og til fikk telefoner fra folk som følte seg krenket. Vanlige folk kjenner ikke rettighetene sine: ”Vi utnytter oss ofte av folks uvitenhet, vi utnytter oss av at vi er et u-land.”  Makten ligger i stor grad i mediene når de sitter med menneskeskjebner i hendene. Når journalistene prioriterer nyheter, og skriver dem mer eller mindre uten restriksjoner er det makt i mediene.

Vi spurte ni journalister i hver av de to redaksjonene om hvor mye de la vekt på etikk (universet var på rundt 15 faste journalister i hver redaksjon). Bortsett fra balansering av sakene, var det til sammen 4 journalister ut av 18 som nevnte etikk som et av de kriteriene de mente burde være til stede i god journalistikk. Undersøkelsen viser altså at etikk er underordnet, de fleste mente derimot at aggressivitet og kreativitet er viktig i forhold til god journalistikk. Dette betyr ikke at det er et bevisst valg fra journalistenes side å ikke at hensyn til etikken, tradisjonen tilsier at det viktigste er å beskytte de statlige kildene, ikke mannen i gata. Dette er stikk motsatt fra det vi er vant til, i alle fall på papiret, hvor offentlige kilder er de som trenger minst beskyttelse, og som nærmest alltid skal kunne stå for sine uttalelser.  I tillegg er det få regler for etiske retningslinjer i seg selv.

7.3.5  Utdanning
Mangel på utdanning er svaret vi fikk da vi spurte ulike kilder her hjemme hvordan de ville karakterisere media i Tanzania. Dette er ikke tilfellet ut i fra de undersøkelsene vi har gjort. De spurte i den kvantitative undersøkelsen nevnt ovenfor har alle A-levels, 10 ut av 18 hadde en toårig utdanning i journalistikk fra college - som kan sammenlignes med journalistutdanningen i Norge. Sju av de spurte har kurs fra internasjonale pressebyråer som Reuters og AP. Andre har utdannet seg til andre yrker som ingeniør og lærer.

Først i 1995 ble andre medier enn statseide tillatt, derfor har de fleste sin erfaring fra det statlige nyhetsbyrået Tanzania News Agency, Radio 1 eller avisene Daily News og Uhuru.  Dette sammen med at de fleste har den samme utdanningen, toårig utdanning fra Tanzanian School of Journalism gjør at det er lite variasjon i journalistikken. Flere tar utdanning, men alle har gått gjennom den samme kverna; praksis fra statlige medier. Christopher Taylor, Copy Editor i The Sunday Observer, hevder at antall aviser har økt enormt, men at selve journalistikken har ikke forbedret seg særlig: ”ettpartistaten har forgiftet journalistikken, folk har ikke fått rapportere fritt. Folk er vant til å bli fortalt hva de skal skrive og hvordan det skal skrives. Vi mangler en overgangsgenerasjon mellom de to stadiene ett- og flerpartistat. Det er en utviklingsstopp, de unge journalistene har ikke mulighet for noen annen opplæring enn seniorene fra det gamle systemet kan gi dem”. Det ser ut til at det ikke er mangelen på utdanning og erfaring i seg selv, men at det man lærer i praksis og på skolene er for dårlig. Det som vi har nevnt i pkt. 7.1.2 om profesjonaliteten til ledelsen i mediene, gjelder i utgangspunktet også for journalistene. Utdanning har de, men på en eller annen måte får de ikke utnyttet denne makten dette gir. Flere av de vi snakket med, uttrykte at de var lite respektert hos kildene sine.

”Noen ganger vil kildene ha alle spørsmålene pa et ark og så sier de at du skal få svar i morgen. Eller kanskje får du beskjed om å komme tilbake en uke senere. Dette forsinker oss i nyhetsdekningen. Det gjør det vanskelig å jobbe. Byråkratiet stopper oss mange ganger. (…)Noen kilder vil ikke snakke med oss gjennom telefonen. De er mistenkelige og sier de ikke kan vite om de snakker med rett person.”

Dette viser igjen at kildene har mye makt til tross for at mange av journalistene har både lang journalistisk erfaring og utdanning. Det er ikke godt nok, og mange vet heller ikke å bruke kunnskapen sin for å få kildene i tale. Man kan si at makten som ligger i kunnskap er mer skjult i journalistikken i Tanzania. Journalistene har papirer på en rekke kurs, men er fortsatt redde for elitene i samfunnet. Det ser ut som om rollene henger igjen fra det gamle ettpartisystemet.
 

8.0 Oppsummering og konklusjon
Gjennom analysen av dataene våre i lys av de tre makt-teoriene til Thomas Mathiesen, har vi prøvd å kartlegge maktforholdet i media i Tanzania. Her er en kort oppsummering av det vi har funnet:

Makten bak mediene
Analysen viser at gjennom økonomiske ressurser, profesjonalitet og organisering har eierne forholdsvis mye makt (ikke alle makt). Det foregår en slags disiplinering og innordning etter eiernes retningslinjer for hva som skal dekkes. De har så mye makt, at journalistene vegrer seg for å skrive noe som kan koste dem jobben. Altså eierne har mye makt, redaksjonen har liten makt.

Makten rundt mediene
Analysen viser at gjennom lovgivningen har staten ganske mye makt, mens journalistenes Media Council har en begrenset makt gjennom de etiske reglene. Kildeundersøkelsen viser at over 80 prosent av kildene er institusjonelle eliter – de som har makt. Undersøkelsen viser videre at nesten alle artiklene er basert på kun én kilde. Vi har også kommet frem til at kildene til en viss grad er organisert – spesielt kildene innefor de statlige organer  (1 av 3 kilder i de utvalgte avisene). Som et resultat av koblingen mellom type kilder og antall én-kilde-saker, fant vi ut at mediene er en forlenget arm i forhold til maktelitene. De fungerer som et mikrofonstativ, og forsterker bare makten til de som allerede har makt. Det fører til et større gap mellom kildenes makt og redaksjonens makt. For kildene har veldig mye makt i Tanzania.

Makten i mediene
Når det gjelder nyhetsprioriteringen, har journalistene mer makt igjen. Selv om de har ”retningslinjer” på hva som bør dekkes, tar de selv valgene om hvor stort de skal slå opp en sak. Grunnen til at regjeringen ofte kommer på topp, er nok at det ligger skjulte innordninger om at ”sånn bør det være” fra tidligere år. Redselen for at en avis skal bli stoppet kan synes å være stor. Selvsagt kan det også være tilfeldig at slike saker kommer på topp, men ofte er det i de statlige organers virksomhet at de store sakene ligger. I dette perspektivet står redaksjonene mer fritt og har mer makt enn i de andre perspektivene vi har sett maktforholdet i.

Konklusjon
En tendens i denne analysen er at makten sjelden ligger hos mediene selv. Opprettingen av Media Council har hjulpet på, men fortsatt kan myndighetene gjennom lovverket gjøre som
de vil. Når de også i stor grad er kildene, blir makteffekten større. Enda større gjør eierforholdet myndighetene sterkere – enten gjennom direkte eierskap, eller av støtte i fra økonomiske personer som eier media.

Vårt utgangspunkt for oppgaven er å finne ut i hvilken grad det er pressefrihet i Tanzania. Pressefrihet innebærer per definisjon at mediene kan skrive og mene hva de vil, så lenge dette ikke kommer i konflikt med etiske retningslinjer for media, eller så lenge de ikke bryter med straffelovens paragrafer. Ytringsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. Det vil da si at pressen fungerer som en fjerde statsmakt, som den voktende statsmakt ved siden av den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt.
 
Ser man media i Tanzania i et maktperspektiv, vil makten i stor grad ligge hos mediene i et system der det eksisterer full pressefrihet. Våre analyser viser at dette ikke er tilfelle for Tanzania. Makten ligger i svært stor grad utenfor mediene, og vår konklusjon på problemstillingen blir derfor at pressefriheten i Tanzania på grunn av dette maktforholdet er meget begrenset – den er nesten ikke tilstede i det hele tatt.

Det kan være vanskelig å si noe om i hvilken retning det går. Utviklingen de senere årene har vist at det går rette veien - spesielt med opprettingen av Media Council, og at de er mulig å starte opp privat medievirksomhet. Men det som er klart, er at myndighetene først og fremst bør ta ”The Newspaper Act” ut av lovgivningen, de bør trekke seg ut av all media, slik at media kan få operere uavhengig. Det er tross alt bare tre år siden mediesituasjonen begynte å bedre seg – og man må nok vente noen år til før man vil se ytterligere forbedringer i forhold til pressefriheten. Men som Christopher Taylor i the Guardian Ltd. sier det: ”pressefrihet er fremdeles ganske begrenset i Tanzania, både praktisk og lovgitt. Minister Ugali, gammel traver fra det gamle ett-partie-styret, kan legge ned en avis hvis han ikke liker den. Folk har etterspurt at loven må endres, et slags press, men ingenting har skjedd ennå. Mange glemmer likevel at oppe i mangelen av alt at situasjonen veldig forbedret fra tidligere.”
 
Av Rune Møklebost og Gro Elin Engen, Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda 1998

Litteraturlista mangler. Lagt til rette for internett 24.2. 1999 av Jon Peder Vestad.