Slik presenterer den anonyme forfattaren romanen: 
- Det er noko så lite originalt som ei forteljing om ein
eg-person som går vaklande inn i det store tusenårsskiftet.
Spørsmålet er sjølvsagt om han vaklar ut av det med ei kvinne og om han finn det verdt å vakle vidare. Det er ein relativt lett stil, med skråblikk på ein del av tinga som skjer rundt oss nett no, men blant dei er det sjølvsagt også noko eg tar på alvor. 
LES MEIR 
 

Dette er kapittel 14 i ein roman om Matias Meand. Han  er lærar og busett rett vest for Oslo. Matias har nyss gjennomlevd eit samlivsbrot, og har vorte med i ein offentleg oppnemnd kommisjon i samband med tusenårsskiftet. Leiar for kommisjonen er Rannveig Hansen, ei New Age-inspirert kvinne Matias viser interesse for. I dette kapitlet er Matias på hyttetur saman med Kåre Willoch, Rannveig Hansen og andre kommisjonsmedlemmer. Romanen er ikkje utgitt. 
 
14.
Tømmeret til Ramstad-hytta var hentet fra to fredete gårdstun i Heidal. Selvfølgelig måtte man spe på med en og annen ny stokk innimellom, men hvis vi tar spiret, finner vi kun materiale fra fjøset på Pålstunet (1564-1835). Hvordan dette gikk an eller om det var skjedd på lovlig vis, fikk vi aldri noe skikkelig svar på.

Det kan sikkert virke som om jeg ikke gjorde noe annet enn å bo på hytter denne høsten. Og faktisk skjedde det svært lite mellom disse to helgene. På skolen gjorde jeg bare det jeg måtte, og jeg snakket heller ikke mer med Britt enn jeg måtte. Hjemme sa jeg opp internett-abonnementet. Det må kalles en viljesakt for jeg måtte betale for fire tomme måneder. Etterpå kjente jeg befrielsen. Og at døgnet plutselig hadde to timer ekstra. Samme dag fikk sofaen en omgang med støvsuger, komfyren et strøk med jif, og innimellom kikket jeg i kontaktannonsene i Dagbladet. Det jeg hadde gjort den dagen var slike ting skikkelige fyrer gjør, og når jeg leste innleggene til ”Klar for kos” og ”Lengtende Tyr” fikk jeg en følelse av det nettopp var en slik som meg de var ute etter. Det burde også bli tid for kronikken og badekaret – kanskje etter at jeg hadde ryddet skrivebordet. Men det fikk da være grenser! På TV-sidene oppdaget jeg at Trude Bamble hadde hovedrollen i TV3-filmen ”Beach Surprises”

Tilvenningsperioder er fornuftig, og det ble en del TV de nærmeste dagene. Ofte satt jeg med Jeopardy eller Per Ståle Lønning de gangene Karlsås ringte på. Selvfølgelig hadde jeg ikke peiling på aggregat, men også jeg var i stand til å stå og klø meg i huet, dytte på en fjær og lete fåfengt etter pakningen. Etter en snau time kunne vi gi oss.  Det hele var slett ikke ille, og dersom jeg hadde demonstrert en overbevisende innlevelse, hendte det Karlsås tro til med en dram etterpå. Når jeg siden svingte meg ned trappen til meg selv og rundet karmen inn til soverommet, var det slett ikke fritt for hoderumling. Men jeg følte at jeg hadde kontroll. En motorsag og en liten skogteig var alt som skulle til for å få overtaket.

Hytta til Ramstad var et håndlaftet sjokk. Umiddelbart prøvde jeg å regne ut hvor mange pakninger man måtte skifte for å bygge seg et fredet tømmerslott av slikt kaliber. Først etter at jeg kom hjem, la jeg merke til navnet i avisannonsene og postreklamen. For de som er like uvitende som jeg var den gangen, kan jeg opplyse at Ramstad Rør er representert i Asker, Drammen, Mjøndalen, Lillestrøm, Halden og Fredrikstad, og at Ramstad står som eier av ikke ubetydelige aksjeposter i kjøpesenteret på Liertoppen og flere av de større sentrumseiendommene i Halden. Med 15 prosent eierskap i den ene skiheisen på Hafjell, ønsket han oss også velkommen tilbake vinterstid..

- Velkommen til sluket, strålte krankongen og tok i mot Rannveig H like utenfor inngangspartiet. Hun stod ellers for det andre, lille sjokket med sitt nye,  blåsvarte hår. Ansiktsfargen var tilbake, og i minibussen hadde hun smilt til meg. Etter Hamar hadde jeg til og med fått et klapp på kinnet. Men nå var det Rannveig og Ramstad. Rørleggerarmene la seg rundt lagets førstedame som kjeften på en tang og klemte til så vi kunne høre det knekke og knase under den røde turjakka. Også jeg fikk en overraskende og fyndig klem av verten. (Klem og klem, det kjentes mer som å møte en trailer på en smal grusveg.) Stikkende var den også – og med en liten eim av gin. Etter den hjertelige velkomsten beveget vi oss innover i hytta.

Når man først har kommet seg innenfor et 1400 kvadratmeters hytteslott med torvtak og tårn, forventer man ikke flatsenger og syltetøyglasslokk under stearinlysene. Den mer ordinære overdådigheten var derfor som ventet. Tolv bad er vel nærmest et minimum dersom du er stinn av gryn og rørlegger i tillegg. Tre-fire peiser hører også med. Det som imponerte, var skytebanen i kjelleren og ørretvassdraget i borggården. Det som egentlig overrasket, var at man midt i det overdådige, digre og spradete, hadde klart å holde et personlig preg. Mye skyldtes det gamle laftetømmeret, som gikk igjen i oppholdsrommene og et par av de andre rommene. Men det var andre detaljer. Over hvilestolene utenfor øst-badstuen hang det et lite bibliotek med fjell-lyrikk. Jeg registrerte både Hauge, Haugen, Børli og Jacobsen før sjefen dro oss videre. Han ville vise oss noe helt annet, selve preget, historien og det naturlige poenget i enhver hjemmehos-reportasje eller dobbeltside i Hytteliv. Det var gamle Ramstad som hadde begynt – sønnen hadde arvet både firmaet og manien.

Da Arthur Ramstad midt på femtitallet fikk i oppdrag å skifte en doskål med vask hjemme hos Sonja Henie og Niels Onstad, greide han ikke kvitte seg med den gamle. Trolig ble tanken på en pensjonisttilværelse med late dager, lut rygg og løs mage lettere å fordøye med utsiktene til å dele doskål med en slik størrelse. Like etter skulle Gerhardsen ha nytt bad. Porselenet var selvfølgelig av en annen kvalitet enn på toalettet til Henie-Onstad, men det var Gerhardsen. Lageret på Billingstad var romslig og velorganisert, slik at man fikk plass til disse helt spesielle relikviene i hjørnet. Det skulle bli flere, og nå var alt her på Hafjell; boblebadet fra den gamle Grand-suiten, dusjslangen til Åse Kleveland kombinert med armaturet fra Yngvar Numme og to hele bad fra Det kongelige norsk slott.
- Der er Sonja-pytten, gliste Ramstad og tappet litt vann i karet før vi endelig beveget oss opp i tårnet. Rannveig Hansen fikk gå først og ble nærmest skjøvet oppover.
 - Ska æ bo her. Det e jo reine prinsesserommet, sprudlet Hansen. Tårnrommet var ikke bare det største og lekreste soverommet. Det var selvfølgelig også det med mest best utsikt. Kanskje blir det like riktig å si mest betydningsfull utsikt. Gjennom gluggen og mellom to grantopper kunne vi tydelig se taket og den ene pipa på hytta til Rakle. Det var ikke til å komme forbi at hytta til Rakle var noe større, men en kjensgjerning var det like fullt at det var vi som så ned på den.
- Dersom du graver og leter litt bakover, er du sikkert prinsesse også du,  svarte Ramstad og så ned på Rannveig Hansen. Hun hadde ikke kunnet dy seg for å  prøveligge senga i hjørnet. 

Hjertesaken til Ramstad var som nevnt jakt. Presentasjonen hans var uvanlig, men i utgangspunktet ikke så dum. Grupper på fem fulgte hytteverten ned i kjelleren til prøveskyting. Det lille aberet var at noen gjerne stod over, mens andre gjerne gikk for dobbel eller trippel dose. Selv var jeg ført opp på andre heat, møtte presis og overtok øreklokkene etter unge Eli som var på hjertelagsmøte for første gang siden sommeren.
- Slett ikke verst, ropte Ramstad. Det burde kunne tolkes som ganske bra, og da jeg satte meg i badstuen etterpå kjente jeg meg slett ikke verst – eller til og med bra.  Det var ingen andre der, bortsett fra meg, Olav H. og diktet ”Støl” som ble utsatt for en del nye fortolkninger inntil varmen løste opp limet i ryggen. Så reflekterte jeg i stedet over serien min på 9,9, 8,5,4,4,3,1.  Jeg barberte meg siden over Fred Olsens gamle gjesteservant og var klar for kvelden. Faktisk var jeg veldig klar. Velværet var sjeldent, humøret bra. Mathias Meand var normal og vel så det. Tjæreduften fra veggtømmeret virket svakt berusende. Fra storstua kunne jeg høre knitring fra peisen og godlyd fra tappekran i barhjørnet. Tre av damene på laget måtte da kunne kalles damer. Eli var blitt atten, og jeg var blitt glatt og fin rundt kjaken og kunne om nødvendig briske meg med den fjerde beste serien på hjerteskytterlaget.

Men hvor var de egentlig? Jeg gikk og gikk i hyttegangene uten å støte på noen. På kjøkkenet stod en fyldig buffét med både laks og ryper i varmretthjørnet. Men det var ingen der. Var det ikke her på hytta vi skulle snakke sammen? Ta samling i bånn? Bli sammensveiset? Jeg pirket av en drue. Da hørte jeg et plaff nedenfra, og det var en lettelse. Dersom jeg stilte meg opp i hallen og bare lyttet, var det ikke tvil om at det fremdeles var folk her. Fra barhjørnet i peisestua kunne jeg ane noen slepende setningsbrokker. Og fra TV-hallen i østfløyen kom det plutselig et brøl. Nede fra kjelleren kom det plutselig en serie med hele fem tette plaff. Da gikk det opp for meg. Hytta til Ramstad hadde noe for alle behov, og hjertelaget hadde rett og slett tatt full spredning og fordelt seg på skyting, fotballkamp, pimping, biljard, boblebad, film, ettermiddagslur, bibliotek, og jeg slipper vel ikke unna med min egotrip i badstuen heller. Fru Røger smøg seg inn på kjøkkenet og begynte å plukke på rypebrystene. I det dårlig opplyste atriumet, stod den ellers lydløse og temmelig forsvinnende Arne Brandhaug og veivet med en enhånds fluestang over ørretdammen, Jeg prøvde å gå oppe i mellomtårnet, og fikk til fulle bekreftet det jeg trodde. Innerst i hjørnet satt Willoch og Hilde H. Dypt konsentrert over kinasjakken. Selv om jeg følte meg som en inntrenger, ble jeg stående i trappa og se. På vei opp til Rannveigs tårnsuite hadde jeg merkelig nok festet meg ved dette rommet. Det skilte seg ut ved rett og slett å være ordinært. Sofamøblene var sammenskrudde, furuhvite,  firkantmønstrede kjenninger fra forsiden av møbelkatalogene. Lampen minnet om mammas IKEA-kupp, og kinasjakken hadde plastkuler i grelle farger. Det siste kunne jeg selvfølgelig ikke få med meg fra trappa, men der ble jeg ikke stående mer enn fire-fem sekunder.
- Er du klar for et slag, spurte Willoch og så på meg. Han fikk sikker med seg at jeg kvapp, for jeg trodde virkelig han var helt nedsunket i mulighetene på høyreflanken til gul. Jeg svarte ikke, men gikk og satte meg. Hilde la ti gusjegrønne plastkuler i hånden min. Hun var slått med fire trekk. I det samme gled Rannveig og det nye håret hennes ned trappa.
- Er du klar for et slag, spurte Willoch i samme toneleie, som om vi satt midt inne i et folkeeventyr.
- Æ ska bare finn ein ny lyspære, svarte Rannveig og brøt litt med stilen. Vi ventet, og så var slaget i gang.

Kinasjakk er spill som krever en viss evne til logisk tenkning og strategisk analyse. Motivasjonen til å slå Kåre Willoch var klart til stede. Men de ambisjonene kunne jeg snart bare glemme. Min direkte motspiller var jo Rannveig, og hun demonstrerte en spillestil som jeg aldri noensinne har kunnet godta. I stedet for å flytte framover selv, engasjerte hun seg fullt og helt i å ødelegge for meg – ja så langt gikk det at hun i ett parti bygde opp en ugjennomtrengelig mur av rød plast for å hindre meg i å komme framover. Litt oppgitt hadde jeg ikke noe annet valg enn å sende kulene mine ut  på temmelig formålsløse rekognoseringsoppdrag på de to flankene.
- Ka du driv på med? Ska du ikkje inn i mæ? sa Rannveig og lagde en åpning i midten. Siden ble det for så vidt lettere, men replikken gjorde inntrykk.  I stedet for å planlegge neste trekk, brukte jeg opp konsentrasjonen på å studere de grønnlakkerte neglene og de smidige, men fullstendig meningsløse bevegelsene på tvers av brettet. Brikkene stod rett og slett på stedet hvil, men Rannveig rykket stadig nærmere, lente seg framover med det svarte, svarte håret og lot kirsebærmunnen vokse. Samtidig laget hun stadig videre åpninger der nede. Jeg er ganske overbevist om at dette var helt enestående kinasjakkparti, noe som ble bekreftet av kommentarene til Willoch.. I tredje omgang gikk det opp for meg at det gikk an å utnytte det helt spesielle mønsteret som utviklet seg midtveis i spillet. Hemmeligheten var en ekstrem bruk av høyreflanken – og av knoppene til Hilde. Bekymringsrynkene til Willoch var bekreftelse nok på at jeg var på riktig spor. Han hadde bare  to inne -jeg hadde fire og alle ute. Rannveig flyttet den siste av de røde ut så jeg skulle få plass. Samtidig lente hun seg så langt fram at jeg greide å skille ut  lukten av lime i parfymen. Der var den femte gusjegrønne planta helt innerst i trekanten. Willoch stod bare og stampet.  I neste runde flyttet Rannveig en av de røde tilbake til sitt eget felt. Jeg så på henne.
- Æ trur æ må gi mæ, sa hun plutselig og helt stille.  Jeg så på henne en gang til. Det var jo uhørt. Willoch protesterte, men den protesten kom også ganske stille. Så bare reiste hun seg og tok pæren.
- Kan du gi meg en hånd? Matias?
Hun hadde snudd seg borte ved trappa og så på meg mens hun viftet med lyspæren. Jeg skjønte ikke helt, men lusket lydig etter, som om jeg var en bikkje og det var båndet hun viftet med.

- Kan du se det?
Rannveig hadde snudd seg mot meg med en gang vi var inne på rommet Nå konstruerte hun en kantete positur med armer og hake som det er vanskelig å beskrive. Samtidig myse hun mot meg. For min egen del myste jeg alle andre steder for å få øye på pærer uten lys eller sokler uten pære.
- Æ e Cleopatra!
Det var ordrett hva hun sa. Egentlig kunne hun ha sagt hva som helst, for også jeg merket spenningen, sanset begjæret som plutselig bare var der og bølget rundt mellom tømmerveggene og mellom oss.  Hun kom ikke nærmere, og hun prøvde ikke ta på meg eller kysse meg. I stedet løsnet hun armene fra den jekklignende posisjonen og  begynte å smyge klærne av. Først forsvant den mørkeblå høyhalseren. Siden stretsjbuksene. Jeg hadde gått opp trappen som en uskyldig pæregutt. På få sekunder var jeg rotet inn i en situasjon der jeg stod midt i en eim av røykelse og bare litt over en sitrende meter fra Rannveig Hansens glinsende, grønne undertøy. Ennå gikk det an å bruke fornuften, å flytte brikkene bakover. Var hun rett og slett gal? For å bli Cleopatra, holdt det jo ikke med en blåsvart Elisabeth Taylor-frisyre? Hun måtte i det minste være svart andre steder også. Det tenkte jeg faktisk, før hun vippet brystene fram fra det grønne. Akkurat det synet hadde det ikke vært noe i veien for å sette av et eget avsnitt til. Jeg kunne gått inn på både linjene, fargen og vuggingen. Jeg kunne tatt i bruk hele assosiasjonslinjen fra loffdeig til nyplukket pære. Men jeg nøyer meg med å si det slik: I et og samme rom var det ikke plass til både fornuftige tanker og et slikt puppestell.

Ett gitt sekund var det faktisk bare plass til Cleopatras framparti og Matias Meands sug i magen. Allerede i det andre kinasjakkpartiet hadde jeg merket en svak skjelving der nede.  Nå var den ikke svak lenger. Jeg kunne ikke registrere noe annet enn dette suget. Fornuften var sugd opp for lengst, og den skjelvende, pirrende følelsen spredte seg til lårene, til brystene, skuldrene, halsen, overarmene, underarmene, hendene.... Men der i høyrehånda holdt jeg jo pæren. Det var jeg som hadde lyspæren! Og det var jo derfor jeg var kommet! Høyrehånda holdt fast rundt Osram-esken, og jeg kunne kjenne at jeg fremdeles hadde vilje og motstandskraft. Kunne puppene være ekte? Neppe. Det var noe naturstridig perfekt over hele figuren enten den nå var 37 eller 3000 år gammel. Jeg visste at det ville være en knusende avvisning, en direkte brutal ydmykelse, men jeg prøvde å samle spytt i munnen slik at jeg kunne forme et nøkternt spørsmål om hva jeg skulle gjøre med de 60 wattene. Det kom ikke en lyd over leppene mine. Rannveig lot trusa gli nedover lårene og ned på furugulvet Jeg fulgte slalåmbevegelsen ned til mål og la merke til at det tynne plagget formet en liten grønn haug ved siden av en uvanlig stor kølleformet kvist i bordet. Da jeg fulgte løypa opp igjen dit den egentlig hørte hjemme, var jeg fortapt. Glinsende svart var hun.
- Kom te mæ, hvisket Cleoptra på klingende nordlandsk. 
- Dette er historisk, for det gjennom meg mens jeg slapp pæren og lot den nidkjære viljestyrken løse seg opp i duften av tjære, røykelse, lime og kjønn. 
- Kom te mæ, hvisket Cleopatra enda en gang.
- Dette er historisk, stønnet jeg forsiktig for meg selv. Jeg hadde ikke så mange tanker igjen, og dette var den eneste jeg greide å holde faste på samtidig som korte Grimberg-glimt og gamle filmklipp surret rundt i bakhodet. Også et par utvalgte, gultusjete setninger fra grunnfagspensum dukket opp i overflaten sammen med (overraskende nok) Helmer Ringgrens ekstremt komprimerte sammenfatning av Egypts historie i boka ”Religionerna i historie och nutid”: ”Den egyptiske kulturen har Nilen att tacka för sin existens. Det kringliggande landet är ökenartat, och endast den smala Nildalen blir till följd av flodens årlige oversvãmningar odlingsbar.”. Dette var jo ren barnelærdom, men at ordlyden satt så til de grader, forbauset meg. Det snødde små papyrusbiter snødde ned over oss. Oppi alt dette greide jeg likevel å holde fokuset på den svarte trekanten foran meg.
- Der inne renner Nilen, slo det meg med ett. I det samme falt jeg rett bakover gjennom historien – gjennom unionstida og de røde bløte leppene, langs den kjølige magen og middelalderen og videre i en mer forsiktig glidende bevegelse nedover romertida og samtidig oppover de epleglatte .lårene og videre mot  det mørke, dampende deltaet. Nå åpnet Nilen sine bredder, og Matias Meand forsvant dypt, dypt inn mot bunnen av historisk tid. 
- Kom te mæ, sa Rannveig av Egypt enda en gang, men nå greide jeg verken tenke eller si noe som helst. Nilen flommet over sine bredder, og gjorde landet odlingsbart og silkemykt fra Memfis til Luxor og helt inn til Silsilis. 

Samtidig var det ikke til å komme forbi at vi nå også befant oss i Rannveigs seng – og det i en stilling som gav dårlige utsikter til å fullføre kinasjakkduellen med Willoch. Også sengen var tømret av store runde stokker, og den var kilt inn i hjørnet, med et trekantet, grått  skifersteinsnattbord innerst i kroken. Mens jeg gjorde stadig hissigere strandhogg mot breddene av Silsilis, var det uunngåelig at kvinnen under meg ble presset lenger inn mot det hellelagte hjørnet. I det jeg stanget mot Ombus  - eller kanskje var det Aswan – ble overkroppen til Rannveig samtidig presset opp på skiferen og med den ene skulderen liggende på den harde steinkanten. Men nå var jeg ustoppelig. Det var krefter i meg. Det var manndom i meg, og nå var den til og med i Rannveig, som kanskje ikke engang var Rannveig,og der  flommet også Hvitenilen, som sammen med mine to avsluttende grynt fikk Rannveigs busk- og savanneland til å riste og kaste på seg.

Flere sekunder gikk det før jeg oppfattet dunket. Hodet og nakken hennes virket forvridd, øynene var lukket, og  håret fløt over den grå steinen. Urørlig som en mumie lå hun. Pustet hun? Hva var det som skjedde? Hva skulle jeg gjøre? Det var ikke tegn til liv. Der! Aahh!! Rannveig hogg til og beit seg fast i skulderen min. Så kjente jeg fire negler bore seg inn i ryggen, og gjennom denne svimle og forvirrede smerten registrerte jeg så vidt den nådeløse ordren:
- Bakfra!
Ingen mann vil noensinne i retten slippe unna med påstander om at en kvinne plutselig stilte bakstussen til og voldtok han. Men det var presis det som skjedde, og i en avhørssituasjon ville jeg også ha tatt med at jeg på det tidspunktet var mer enn tilfredsstilt og heller ikke lenger fysisk i stand til et nytt kjør. Det siste kan ha reddet meg fra et nytt tannmerke i skulderen, for Rannveig hadde helt klart et forarbeide å gjøre før hun kunne installere meg bak. Så var det bare å klamre seg fast. Under første runde hadde Rannveig ligget der som en annen hedningemark og latt seg misjonere. Nå oppførte hun seg  heller som en dopa aerobic-gruppe eller en sjelesyk rodeo-hest.  Men for en kropp! Den nye synsvinkelen og de viltre kastene forsterket helt klart det inntrykket. Langs den glatte, buede ryggkammen skimtet jeg en enslig, sirkulær føflekk - nøyaktig i det gyldne snitt.
- Hun...er....full...kommen..., stønnet jeg i det stille, men så måtte jeg bare prøve å følge med. Dersom jeg falt ut, ble hun gal, og når jeg kom inn igjen ble hun enda mer gal. Jeg torde ikke tenke på hvordan hun ville reagere hvis jeg prøvde å svare på tiltale ved å bite meg fast i skulderen hennes. I stedet lot jeg hendene begynne å famle seg fram til et bedre grep. Jeg visste utmerket godt hva som hang der framme. De måtte være solide nok. Der! Jeg var reddet! Det var som å henge i fenderne på skøyta til Ruben. Litt bollemyke var de jo også, men aller mest to faste punkt – som takstropper på trikken. Hun kastet overkroppen fra side til side. Hun vippet med stjerten. Hun dirret og bet stykker av lakenet. Og hun steilet! Normalt ville jeg ha vært slengt av for lengst, men nå klemte jeg bare til. Hva om det går hull, slo det meg, plutselig.  Hva om de plutselig tyter ut ved mellomgulvet eller over skulderen? Så tenkte jeg slett ingenting lenger. Rannveig begynte å lyde. Det er det rette ordet, og jeg tror hun kunne ha gjort penger på sexlydene sine. Kanskje kunne hun ha solgt dem til en lidderlig telefontjeneste - om enn med et lite fradrag i prisen for selve ordvalget.
- Haaa, lød det med dyp, ru røst.
- Haaa, lød det enda en gang og siden to litt kortere haa-haa, før det plutselig kom en serie med ti-elleve tette, korte ha-er. Vi nærmet oss Nilens kilde.
- HAAAAAAAAAAAAAAAA! hylte Rannveig slik at bordlampen i det andre hjørnet begynte og lyse og jeg selv mistet grepet og falt inn mot veggen. Så kom et siste høytone-ha på innpust før Rannveig sovnet.

Også jeg kunne utmerket godt blitt liggende. Men det var grunner til at jeg ikke gjorde det. Kan hende dreide det seg rett og slett om babbel i søvnørska. Kan hende var det utydelig norsk. Men 8-10 minutter etter Rannveigs siste ha, begynte hun plutselig å gi lyd fra seg igjen. Langt mer dempet var hun denne gangen – til tider knapt uhørlig. Men det var mer enn nok til at hjertet mitt sluttet å slå. ”Mumlemumle”  mumlet Rannveig. Det var egentlig ikke noe å si på det, men det var mine mumlelyder! ”Apsahulla ulla”, kom det så, med distinkt uttale. Like etter merket jeg meg et nærmest stønnende ”tef tef” før et nytt ”ahulla”.

Det siste ahullaet hørte jeg stående i sengen. Så var det ingenting før jeg hadde kneppet skjorta for tredje gang og bare manglet den siste sokken. ”Chnum” sa Rannveig fra hjørnet sitt mens jeg lot hånden gli langs madrassglipen. Tenk om det var en liten egypter som bodde oppe i hodet mitt! En slitesterk sivbåtsnekker, en skriver, en gammel gud eller kanskje Octavian? Hva om han hadde noe usnakket med Rannveigs mumleånd? Nå måtte jeg prøve glipen langs veggen  innenfor Rannveig. Sokken var søkk vekke. Jeg måtte regne med å komme borti henne, men det var absolutt siste sted å lete. ”Tef!” ropte Cleopatra, men da var jeg alt på vei ut døra.

Hilde og Willoch spilte fremdeles, men så ikke opp da jeg forsvant ned trappen. Nå var det om å gjøre å finne rommet, finne roen og unngå kommentarer om sokken.  Det var nok for i kveld. Så lett var det likevel ikke. Ja, sokken min tror jeg de færreste brydde seg om, men hytta var på en måte ikke leggeklar.
- Jeg hørte en ugle. Blir du med ut? spurte Thelle, men var ute av døra før jeg fikk begynt å riste på hodet. I første hadde scenen derimot endret seg fullstendig. Det meste i baren var flyttet ut på bordene, og Ramstad skjenket energisk rundt seg mens Arne Holby prøvde å lede de to sofagruppene gjennom ”Norwegian Wood”. Det var første gang jeg hadde opplevd Holby si eller gjøre noe som helst. Ved baren var det etablert et lokalt dirigeringskontor. Det kunne virke som om Arnesen-Bråthen prøvde å simultantolke Holbys dirigering. Det ble svært lite simultant, og majoren og de fire andre barstemmene ble liggende på slaget en takt etter de andre. Jeg var observert.
- Der er Mr. Man! ropte Ramstad og alle klappet.
- De trenger deg alvorlig talt virkelig i baren, fortsatte han mens alle lo og ropte, og  noen fortsatt klappet. Samtidig  trippet fru Røger fra kjøkkenet og ut i gangen. Hun hadde satt en stol inntil den stående buffeten, men reiste seg nå og da for å  plukke med seg høydepunktene. Selv slapp jeg unna som nødbass på en omgang med ”Stenka Rasin”. Jeg rakk å få med meg at gruppas erteris,  kompostkameratene Freddy og Fredrik, befant seg på hver side av rommet. Innerst ved langbordet så det ut som om Lisbeth Larsen holdt en slags whiskeyskole for Fredrik. Hun hadde snakket om innvandrerkunst i klubbhuset på Stabæk. Nå manøvrerte sosionomfingrene seg suverent inn mellom de klirrende whiskeyskattene til Ramstad. Der nådde de Chivasen. Freddy på sin side, tolket de russiske steppetonene med en fortvilet intensitet. Det var en lettelse å trekke seg tilbake på rommet. For mitt vedkommende kan vi si at resten av hytteturen forløp rolig. Når det gjelder møtet etter lunsj, ble Grønnes rapport gjengitt nesten fullstendig i Dagbladet.