Mester Absalon Pederson Beyer, teologisk lektor i Bergen, levde fra 1528 til 1575 og skrev dagbok i mange år. Vestads vevstad byr på noen smakebiter av det han forteller, oversatt av Jon Peder Vestad. Språket er tilpasset dagens konservative bergensmål og den norskpåvirkete 1500-tallsdansken mester Absalon skrev i.
24. mars 1562
Jost Larensson, som tjener på slottet og er av adelig byrd, ba
herr Mikkel Jonsson, sogneprest i Domkirken, og Anders båtsmann om
de ville gå til Magdalena for å begjære henne på
hans vegne. Magdalena er enke etter herr Jakob på Askevold, og Jost
Larensson hadde holdt sammen med henne et halvt år. De skulle be
henne på heder og ære om å bli hans ektehustru, og det
gjorde de. Jeg var bedt av Magdalena om jeg ville være til stede,
og det var jeg. Sogneprest Jens i Korskirken var der også, likeså
borgermester Anders (Pedersøn) Skriver og hustruen Barbara og hustru
Aselin (gift med Bernt van Koweren). Etter at dette var gjort, kom enken
etter avdøde rådmann Simon Jakobsson, Karin. Da begynte Jost
personlig å berette hvordan han hadde spurt herr Mikkel og Anders
båtsmann om å gå med bud for seg til Magdalena, som var
nærværende. Han sa til alle som var til stede at han ville
ha henne til ektehustru, og leve og dø med henne. Herr Mikkel begynte
så å tale om ektestandens kår og andre omstendigheter.
Siden deres hjerter og vilje falt sammen etter det de på begge sider
gav til kjenne, manglet det nå ikke noe annet enn at de skulle troloves
med trolovelsesring etter gammel sedvane. Jost tok da en ring og satte
på Magdalenas hånd og så la herr Mikkel hendene deres
sammen og sa: «Hva Gud har føyet sammen skal ingen mennesker
skille» og erklærte dem så for ektefolk å være
i den hellige trefoldighets navn. Vi falt så alle på kne og
ba til Gud at det måtte skje ham til ære, disse personer til
gavn og den kristne menighet til nytte. Til samme tid gav Jost til kjenne
grunnen til at han ville trolove Magdalena, og det er at han ville med
dette stoppe munnen på dem som sa at han lå i løslevnet
med Magdalena og ikke ville ekte henne.
Han ble òg fortalt at hun bekjente ikke å
være av adel, og ikke hadde meget fast gods. Til dette svarte han
at hun var ham like kjær som om hun hadde vært adelig, og at
han heller ikke hadde meget gods, bortsett fra en gård eller to eller
tre. Jost sa også at når det kom inn ferskt tyskt øl,
da ville han stelle til festerøl og by sine venner og stallbrødre
slik han burde gjøre.
Jost bad også om at vi ikke skulle tale om at han var trolovet
med Magdalena. Da svarte jeg at dersom noen spurte meg om dette, da ville
jeg ikke skjule det.
Vi ble satt til bords og da kom det inn fire fiskeretter. Da måltidet
var omme gikk alle så nær som Anders båtsmann, og vi
takket både menn og kvinner.
Under måltidet ble det allehånde snakket om at adelsfolk
kunne gifte seg med uadelige. Jost sa at det var ikke nødvendig
å snakke om trolovelsen i festerølet. Jeg svarte og sa at
ja, det er behov for det, en god vise er ikke sunget for ofte, og fortalte
at junker Otto Erik Rosenkrantz` sønn var hjemmedøpt. Likevel
var dåpens ord gjentatt og repetert i kirken. Så man må
òg i festerølet tale om deres trolovelse slik at det kan
bli kjent for alle at de er ektefolk som er forent i ektestandens kår,
slik som disse to nå var.
7. mars 1563
Denne dagen falt på en søndag, og dette hendte. Kveldsmat
var holdt noen steder i Bergen, og da kom to personer til herr Mikkel Perssons
hus. Etter brannen i Hollenderstredet bodde han da i Jon Kvartermesters
gård, selv om herr Mikkel eide gatehuset. Den ene av de to var en
pebling, min læresvenn, ved navn Nils Hjelt. Han er født på
Shetland og i slekt med S. Barbara, hustruen til borgermester Anders
skriver. Den andre het Jens og var brorsønn til borgermester Anders
skriver. Disse to ventet på en annen av mine læresvenner, Kristen
Mikkelsson, som hadde kost og losji hos herr Mikkel, sognepresten i Domkirken.
Han som het Jens ventet nedenfor trappen, den andre, Nils, ovenfor. «Det
er et langt måltid de holder her», ble det sagt. Og rett før
de skulle gå til aftensang i Domkirken for å høre sin
katekisme-preken, gikk de ut på Stranden til en gård som heter
Haldor i Kjelvikens gård. Der drakk de fire kanner øl, og
siden gikk de derifra og ut på Bryggen. Men, da de kom til Leppen,
stod det en båt på Bryggen. Da tok Nils Hjelt i båten
og satte - eller vred - båten tvert foran bryggen. Så gikk
de videre, og det kom et regnskyll. De gav seg da under en garpeskute til
regnskyllet ble mindre, og da bestemte de seg for at de ville gå
til vinkjelleren. Og da de kom dit, satt noen av kjøpmennene ved
Bryggen der allerede. Blant disse var Peter Neutemann fra Leppen. Han begynte
å spotte dem, og kalle dem «Hans mit dat Blackhorn».
Så gikk Kristen Mikkelsson til Peter Drog, innehaveren av vinkjelleren.
Han var også til stede. Han bad den førnevnte Peter om at
de måtte få sitte i fred og drikke sin vin uten spott. Da talte
Peter drog til de garpene som spottet, og ba dem om at de ville la de unge
personer være i fred. Dette ble de sinte over. En av dem lot kappen
sin ligge igjen. De hadde nå drukket sine to kanner vin, sier de
selv. Da hadde Kristen Mikkelsson gått ut for døren, og de
andre da ville gå med. Kristen ville så ha kappen sin, og da
tok Nils Hjelt feil, og tok kappen til den tyskeren som hadde gått
tidligere og som hadde forlatt kappen sin. Her sier tyskerne at det skulle
ha kommet en dreng fra Revelsgården til vinkjelleren da de tre forannevnte
ville gå hjem, og han kalte Nils Hjelt for Kylekop. (Dette navnet
hadde han i et spill, som jeg, mester Absalon lot oppføre her på
kirkegården med stor umak og bekostning om Adams fall. I spillet
behandlet Nils sine deler såre vel, og en hop løse kumpaner
kalte ham siden Kylekop.) Dette skulle Nils ha blitt sint for, og de tre
skal ha tatt drengen mellom seg og støtt ham med albuen hit og dit,
helt til de kom til Revelsgården. Så skulle en som falt, ha
kommet ned trappen og spurt hvorfor de slo drengen. Og ettersom de var
drukne, bad han dem gå hjem for å legge seg og sove. Imellom
dette skulle den første ha løpt opp i gården. Da han
sa disse ordene, skulle de ha gitt seg inntil ham, og da han tok etter
en stang, gav den nevnte Jens seg inntil tyskeren, og stakk ham i brystet.
Dette døde han av etter midnatt, mot dag.
---
3. april 1562
Jens, som stakk garpedrengen ihjel ovenfor vinkjelleren, ble halshugget.
29. november 1565
Tosten på Kaldevegen døde. Da herr Thomas var hos ham
og gav ham sakramentet, bad han sin hustru Kristin Brock tilgi seg, hvis
han hadde forarget henne. Hun ville ikke, men likevel ble han gitt sakramentet.
På denne dag kom det to lik til Domkirken og to til Korskirken. Blant
dem var Gilbert Slakter Skotte, litt av en ruterknekt. Han kom ridende
hjem fra bygda, drakk seg drukken, falt ned for trappen og slo seg fordervet.
Han døde av dette, uten sakramentet. Det ble prekt over hans grav
som om han var til. Fordi han var ugudelig og hadde en skarns munn, var
han dårlig forlikt både med hustruen og naboer.
Det var også en annen skotte som døde,
han av pest. Da han skulle motta sakramentet, enda han ikke ba storlig
om det, ville han ikke tro på oppstandelsen. Det ble også prekt
over ham som om han var til og til hans bekjennelses adlydelse.
4. april 1571
Herr Nils (Jørgensson) på Alstahaug skrev til meg, og
jeg fikk brevet denne dagen. Blant annet skriver han at det var en bonde
i et bygdelag i Trøndelag som heter Åsen. Han begynte juledagen
å fare omkring til grannene sine og drikke, og forsømte prekenen.
På fjerde juledag kom han i en stue for å drikke, og siden
alle var drukne, fall de raskt i søvn. Denne mannen våknet
opp, men de andre sov. Han stod opp og gikk til sjøen, skjøt
ut en gammel båt og tok med seg et årestykke. Det rodde han
med. Som han rodde med åren, så han seg tilbake. Der satt et
troll sittende i bakskotten og styrte båten. Det hadde ikke hode,
og midt gjennom seg hadde det et hull der brystet skulle være, slik
at bonden så rett gjennom ham. Så kom de til en høybu
en fjerdingvei fra gården. De steg i land, og mange onde kumpaner
dukket opp omkring mannen. De leide ham opp i høybua. Da bonden
kom inn der, stod det et talglys og brente midt på golvet, omtrent
som om det skulle være forgylt. Huset så ut som det skulle
ha vært staselig pyntet. Disse kumpanene sa til mannen at han enten
skulle følge dem til helvete og bli hos ham, eller han skulle gi
dem en av sine lemmer. Selv bekreftet bonden at han hogg tre hogg med øksen
i sin venstre hånd. I det fjerde hogget mistet han hånden nesten
ovenfor tommelfingeren, men bonden vet ikke om han eller de onde kumpaner
gjorde dette. Siden forsvant de onde. Da for han den vei som alle mann
gruer for. Da han kom hjem og hustruen bad ham være velkommen, sa
han: «Ikke vet jeg hvor vel jeg er kommen». Så drog han
vanten sin av armstumpen. Da folket hans så det, ble de forferdet.
Da først begynte han å blø. Så hentet de til
ham herr Sjur (Sigurd Pedersson) i Skogn, som gav ham sakramentet, og alt
dette forannevnte har han bekjent for presten. Den andre dagen deretter
gikk folket hans etter farene hans, som syntes i snøen til den samme
høybua. Der fant de hånden som var avhogd og lyset som brant
på golvet. Men øksen var borte og de så ikke mer blod
enn tre dråper. Alt dette er sant.
Herr Nils skriver også at to bønder
har skåret strupen over på seg selv, og at to bønder
ville flykte bort med en bonde som bor i Reinsklosteret.