«Kompetanse for framtida»

Dansken og fjellet

Gina_Korslund_9_2_Forslag_fra_Hedvig.jpg
Foto Gina Næss Korslund.

– Jeg hørte bare noen sinnssyke lyder utenfor teltet. Det kunne være elg for alt jeg visste. Eller isbjørn.

Klokka er ni om morgenen, og tåken duver i tette, små dråper mellom trærne. Vi går opp grusveien gjennom skogen mot Heidakollen, toppen av Folkestad, bygda som ligger som et postkort rett over fjorden for Volda.

Siden danske Jens Haumann kom til Volda for å studere friluftsliv for to og et halvt år siden, har kartet over fjellene blitt slitt. Men Sunnmøre har ikke falmet etter alle turene han har gått her. Eller etter studieturen til Svalbard, eller turen da han lå syk i en iglo på Hardangervidda i 27 minusgrader.

DEN FØRSTE TUREN

Det var heldigvis ikke isbjørn som hadde forvillet seg til fjellene på Sunnmøre den gangen Jens lå livredd alene i teltet sitt for to år siden. I dag har han lovet at vi skal gå en lett tur, en tur han mener er like fin for ham som for de som aldri har satt en fot på et fjell før.

Jens vokste opp på tuppen av Danmark, midt i Skagen, i et gult hus med røde og hvite striper på taket. Om han gikk på tur i Danmark?

– Tur og tur. Du kan ikke sammenligne det, kan du det?

UTENFOR BOKSEN

– Du blir kjent med flere i Volda enn i stor­byen. Når flere tusen fremmede studenter kommer langveisfra og må få seg nye venner, da blir det et veldig godt sosialt miljø, sier Jens mens han holder et snilt tempo gjennom den tåkelagte skogen.

– Jeg kjenner folk som studerer steder som København og Århus. Der er de på forelesninger med 150 andre og kjenner kanskje to av dem. Så drar de hjem til sine firkantede leiligheter og ser på Netflix alene. 

Jens kjøpte TV til hybelen sin for en stund siden.

– Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det. Har ikke koblet den til engang.

MÅLET

Skogen åpner seg, og vi legger tåken bak oss. Foran oss ligger et rolig terreng som lukter av gyllen lyng i morgenens første solstråler.

– Jeg synes ikke det er så viktig med målet, å komme steder raskest mulig, høyest opp.

Jens knekker av et strå. Forteller om følelsen han får av å bare komme seg ut, opp og bort.

– Det handler om turen. Om de første skrittene. Om livet, ikke sant?

Så ser vi varden på toppen. – Er det der målet?

Jens snur seg, setter de tindrende blå øynene i meg og smiler lurt.

– Nei, det er veien som er … Han stopper opp, og blikket hans glir vekk til noe langt der ute. Med to energiske steg hopper han opp på en stor stein og slår armene opp mot horisonten.

– Det er for vilt. Skal jeg si som Lars Monsen sier nå? Dæ-ævven, det var fint.

Skylaget under oss siger mellom de svære, nakne fjellene og dekker fjorden med hvite, brede dyner.

– Det er det jeg elsker med dette her. Det er noe nytt hver gang jeg går denne turen.

KONTRASTENE

Når vi når varden øverst på Heidakollen, har skyene løst seg opp. På andre siden av den mørke­blå fjorden der nede ligger husene i Volda spredt oppover bakken og innover i dalen, med Sunnmørs­alpene ruvende i bak­grunnen. Toppene som aldri tar slutt.

Jens setter fra seg tursekken og bretter ut et grått, tovet underlag. 

– Jeg liker at jeg får både og i Volda. Alle de sosiale arrangementene og utelivet. Synes man det skulle bli for mye å være med på, for mange mennesker, så er det jo bare å slå av telefonen og stikke til fjells.

En flokk fugler glir over kurvene i landskapet. Alt vi hører er vinden som trekker med seg bløte lyder fra det fjerne.

Jens peker mot stedet han lå skrekkslagen i teltet den gangen og så for seg isbjørn og kugalskap. Det viste seg at det var to parrings­klare hannhjort som sloss, smalt kroppene mot hverandre og brølte, femti meter fra der han lå i soveposen sin.

Han setter seg ned med ryggen mot varden. Fisker opp en brødskive og en krukke hjemme­laget sjokoladepålegg.

– Det handler jo bare om å være en liten sten på et stort fjell, ikke sant? Og her, så er det …

Jens stikker foldekniven sin ned i sjokolade­pålegget og smører tykt på skiva.

... – utrolig nice.

Tekst Hedvig Tønnesen